Forskningen når ikke ut til barn og unge. Det kan vi endre

(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Av John Kjøbli, forsker og seksjonsleder ved RBUP Øst og Sør og Filip Drozd, forsker ved RBUP Øst og Sør. 

Forsker og seksjonsleder John Kjøbli. (Foto: Cynergi)
Forsker og seksjonsleder John Kjøbli. (Foto: Cynergi)

Barn og unge fortjener den beste hjelpen vi kan gi. Da må forskningen nå ut til dem. Det gjør den ikke. Her er tre årsaker knyttet til teknologi som hemmer utviklingen.

En overveldende andel barn og unge opplever problemer knyttet til egen psykisk helse. Heldigvis har forskningsbaserte hjelpetiltak vist seg å forebygge og redusere en rekke problemer. Nobelprisvinner i økonomi James JosephHeckman har vist oss at tidlig forskningsbasert hjelp er lønnsomt – og jo tidligere jo bedre.

Kan vi kan gripe inn tidlig i en uheldig utvikling hos et barn, helst før skjevutviklingen har blitt til et problem, kan vi gjøre en stor forskjell: For barna, familiene, barnehagene, skolene, nærmiljøene og storsamfunnene det gjelder.

På tross av at dette er kjent kunnskap, når forskningsbasert hjelp bare i begrenset grad ut i tjenestene for barn og unge. Årsakene til dette er mange og sammensatte, men flere av dem har noe til felles. En årsak er at vi som forskere og fagutviklere kan bli bedre på innovasjon og å ta i bruk og teste nyutviklet teknologi når vi skal hjelpe.

Her er tre viktige grunner til at vi ikke lykkes med å nå ut med forskningen:

Forsker Filip Drozd. (Foto: Cynergi)
Forsker Filip Drozd. (Foto: Cynergi)

Manglende bruk av e-helse

Det har vist seg at e-helsetiltak kan oppnå like bra effekter som hjelpetiltak med en fagperson som hjelper barnet og familien ansikt-til-ansikt. La oss for eksempel si at man kan halvere tidsbruken per barn med e-helse (potensialet er faktisk enda større). Tenk hvis fagfolk og terapeuter i større grad bruker e-helse. Det vil frigjøre kapasitet til å gi hjelp til flere med samme innsats og med samme effekt. Dette er viktig når vi vet at mange ikke får nødvendig hjelp og at det er en økende mangel på fagfolk trenet i psykologiske og psykososiale tiltak.

I tillegg vil e-helsetiltak være det foretrukne valget for hjelp for mange foreldre og barn. De kan utføres hjemme når det måtte passe inn i en travel familiehverdag. Dermed omgås vansker med barnepass, transport, stigma og andre barrierer for hjelp.

Manglende bruk av teknologi for å gjøre brukerens stemme hørt

Forskning har vist at mange fagfolk er mer optimistiske i sine vurderinger av hvor virksomme hjelpetiltakene er, sammenlignet med hva barna og familiene selv rapporterer. Ved å bruke tilbakemeldingssystemer; teknologi til å innhente brukerens synspunkter før, under og etter et hjelpetiltak, kan praktikere få viktig informasjon om brukerne opplever fremgang og tilpasse hjelpen ut fra disse tilbakemeldingene.

På den måten kan man sikre at man når ut med skreddersydd og effektiv hjelp.

Manglende bruk av teknologi for å kvalitetssikre hjelpen som blir gitt

Kvalitetssikring baserer seg i stor grad på menneskelig innsats. Et eksempel på kvalitetssikring er å la terapeuter se på og vurdere filmer av behandlingstimer med barn og unge. Selv om dette er en god måte å sikre kvalitet på, så er det veldig tid- og kostnadskrevende, noe som gjør at slikt arbeid ofte blir forsømt i en travel hverdag i tjenestene. Og da har vi ingen kvalitetskontroll for å ivareta at brukeren får best mulig hjelp.

I fagfeltet har noen fremadstormende forskere begynt å ta i bruk automatiserte skåringsmetoder for å kvalitetssikre hjelpen som blir gitt, dette blir kalt «computational linguistics». Kort fortalt lar man maskiner, i stedet for dyrt betalt arbeidskraft gjøre jobben med å finne frem til om hjelpetiltakene har blitt gjort i henhold til det som er det beste for barna. Selv om slike metoder er i startgropen, ligger det er stort potensiale i å utvikle og bruke slike nye teknologier for å sikre at vi når ut med god hjelp.

Vi har her nevnt tre grunner til at forskningen ikke når ut til praksisfeltet i tilstrekkelig grad. Det finnes flere, men vi mener at ved å adressere disse kan vi gjøre tjenestene våre mindre ressurskrevende, mer fleksible, mer lydhøre for brukernes behov, og – viktigst av alt – langt mer tilgjengelige for barn og unge som fortjener den beste hjelpen som kan gis.