Flere debattinnlegg i media de siste dagene har handlet om skolen. Om lærernes og elevenes hverdag og deres gjensidige utfordringer. Som ansatt i RBUP med blant annet psykisk helse i skolen som arbeidsområde, mitt samliv med en lærer, tilknytning til skolen som mor og terapeut, til sammen snart i snart 40 år, har jeg lyst til å dele noen refleksjoner over læreren som profesjonell og lærergjerningen, i samfunnet i dag.

 Læreren som profesjonell, var en gang den viktigst mannen i bygda sammen med presten. Han hadde umiddelbar og uomtvistelig autoritet. Skolen var likeså et anerkjent sted hvor man strevde for å få delta. De fleste ble raskt skrellet av og bare de utvalgte fikk fullføre en utdanning. Læreren og skolens posisjon som samfunnsstøtter var tatt for gitt.

Profesjonsstudier i dag viser at ingen annen profesjon har hatt et tilsvarende tap i både økonomisk og kulturell kapital som lærerne. I dag kan hvem som helst kritisere læreren og få offentlig medhold. Det er legitimt å fortelle dem at de har for dårlige karakterer når de startet sin lærerutdanning og at de trenger ytterligere 2-år utdanning (mastergrad) for å duge. Dessuten må de få mer praksis under utdanningen og bli langt bedre i realfag. De skal dessuten kunne evalueres av sine elever som om de var likeverdige parter. Det er også riktig å utsette dem for konkurranse gjennom sammenlikning av elvenes prestasjoner og gjennom offentliggjøring av lærervurderinger på internett. Det er like legitimt å foreslå og fjerne deres avspasering i tilknytning til skolens ferier. Dette vil innebære at de får mindre anerkjennelse for det arbeidet som legges ned i skoleåret, når elevene er der. Den typen forberedelse som skjer i løpet av undervisningsprosessen (skoleåret) normeres ikke som før.

Lærergjerningen har på den annen side fått stadig større og mer uklart innhold. Barna tilbringer mer tid på skolen enn noen gang tidligere. Ideen om en skole for alle barn, hvor alle skal få dekket sine behov har medført store utfordringer. Det skal tilrettelegges både hva gjelder fasiliteter, personell og pedagogisk metode. Dette er spennende tanker, men samtidig oppgaver uten tydelige avgrensninger. Alle skal tilhøre fellesskapet og alle skal behandles individuelt. Samtidig som stadig flere omsorgsoppgaver knyttes til skoledagen er det stadig læreren som representerer den voksne ansvarlige, uten at de er blitt flere for å utføre oppgavene. Lærerne forventes å skulle ivareta en uendelig velferdsambisjon.

Jeg vil altså hevde at; «Samtidig som man ønsker å fremme lærerstanden og lærergjerningen foregår det en offentlig og almen «nedsnakking» av profesjonen. Parallelt med dette tilføres lærergjerningen to ulike mål, både å individuelt tilpasse seg alle barns behov som hele mennesker, og samtidig sørge for at de er konkurransedyktige i en sammenheng hvor kognitiv fungering i enkelte fag får klar forrang.

Som RBUP ansatt vil jeg spørre:

· Har ressursene fulgt oppgavene og er ny kunnskap blitt tilgjengelig for de lærerne som i dag er i skolen?
· Har lærerne blitt hørt? Vi snakker om fotfolket som hver dag møter 20-30 elever, de som skal inspirere, motivere, lære fra seg, se hver enkelt, anerkjenne deres behov og verdsette deres forsøk på å formidle hva de sliter med og hva de får til.

Eller er vi for snare til å bidra til malstrømmen som undergraver siste rest av autoritet gjennom å kritisere, eller komme med forslag til forbedringer uten å kjenne og anerkjenne deres arbeidsbetingelser, deres kompetanse og deres strev?

Det paradoksale er at vi alle ønsker en god skole, hvor utdannelse og dannelse går hånd i hånd. Dette innebærer at vi sier ja til solid utdanning, gode arbeidsbetingelser både for barn og voksne. Vi ønsker å bidra til at ny kunnskap blir tatt i bruk, og at vi bidrar til at det som etterspørres av skolen og lærerne, blir utviklet sammen med dem. Men samtidig har vi som samfunn kommet inn i en diskurs hvor læreren omtales som en som ikke duger, som skulle klart mer og vært annerledes.

Alle har vi varierte lærererfaringer i livene våre, både fra egen oppvekst og i hverdagene våre. La oss lytte til lærerne, ikke bedømme dem, ikke komme med løsninger på deres strev før de selv har bedt om hjelp. Det er gode grunner til å være i dialoger med en profesjon med så lang og stolt historie. De kan lære oss om barn, lærere, individer og fellesskap og deres hverdag i skolen. En skole som både skal utdanne og danne gode mennesker med lærere ved roret.

Anne Andersen
Seksjonsleder