(Foto på forsiden: Colourbox)

Skrevet i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse 2016 av Turid Suzanne Berg-Nielsen ved RBUP Øst og Sør

De fleste har hørt om kortisol. Stresshormonet som utløses i kroppen, særlig ved stressbelastninger som varer over tid. Hormonet holder oss i en slags konstant beredskapstilstand med spent muskulatur, økt puls, vi blir «fit for fight». Kortisol er som salt, litt er bra, mye er skadelig. Å være mobilisert gjør at vi yter bedre, men det er godt dokumentert at å gå i en spenningstilstand med for høyt kortisolnivå over tid, forringer psykisk og fysisk helse. Derfor er det ikke bare nødvendig å sørge for gode og lange ferier, men også finne måter i hverdagen å stresse ned - uten rusmidler.

Jo yngre man er, desto lettere skyter kortisolnivået til værs. Spebarn har det «verst» i så måte, det skal så lite stress til etter voksen målestokk før de er opprømt, opprørt, kavete og «ute av seg». For høyt kortisolnivå over tid hos de minste barna hemmer blant annet utviklingen av noen nerveceller i hjernen, korticosteroide reseptorer.

Disse nervecellene er nødvendige for at man skal greie å regulere seg ned igjen når man er stresset. For mye stress tidlig i livet kan føre til at man lettere «møter veggen», «går på en smell», blir utbrent eller er mer utsatt for psykiske og fysiske helseplager siden i livet. En annen ting er at mye kortisol tidlig i livet kan endre genuttrykket hos de minste barna: muligheter og talenter slukner ved epigenetiske prosesser.

Ikke helt ferdig ennå

Jo yngre man er, desto vanskeligere har man for å få til å regulere seg ned, fordi prefrontale cortex, den fremste delen av hjerne, er ennå ikke ferdig. Den er en av de mest langsomt voksende områder i hjernen.

Og nettopp der ligger setet for blant annet det som kalles eksekutive funksjoner, som er nødvendige for selvregulering; evnen til å stoppe impulshandlinger, holde oppmerksomhetsfokus, utsette umiddelbare behov, være fleksibel i tenkning, planlegge langsiktig og regulere ned stress.

De eksekutive funksjonene er ikke ferdig utviklet før i 20-årene (og så faller de nådeløst ned igjen mellom 50 og 70)! Så tilgi «skrikerungen», den rastløse ungdommen, og den ukritiske 60-åringen. De kan ikke annet for enten er de ikke helt ferdige ennå. Eller så er de nettopp litt ferdige:)

Sunn livsstil og god nedstressing

Et annet spennende forskningsfelt handler om telomerer. Merk deg navnet (uttales telo -mer- er).

Det er noen små «caps» som sitter på toppen av våre kromosomer og gradvis slites ned gjennom livet. Nobelprisvinneren i medisin i 2009, Elizabeth Blackburn, fant at stress fører til at telomerene slites fortere ned. Og jo kortere telomerene blir, desto raskere øker aldringsprosessen i kroppens celler. For eksempel ser det ut til at jenter som har opplevd mishandling, kommer tidligere i pubertet.

Hos voksne øker det faren for sykdommer, blant annet hjerte-kar lidelser, kreft og tidligere død. De gode nyhetene er: De siste forskningsstudier tyder på at sunn livstil og god nedstressing kan føre til at telomerene forlenges!

Rolige og trygge voksne

Dette har noen implikasjoner for hva vi gjør med oss selv og hvem vi er i møte med barn og unge. De minste er helt avhengige av rolige og trygge voksne som trøster for at de skal kunne roe seg ned igjen (særlig er det viktig hvis du jobber i barnehage med 1-og 2 åringer). Ungdommene trenger også trygge, forutsigbare, faste, vennlige voksne for at ikke impulsivitet og uro skal ta overhånd, det være seg om du møter dem i skolehelsetjenesten, i klasserommet, på kontoret ditt, i familierådgivning eller på gaten.

Så hvem er du i møte med barn og ungdommer? Er du den voksne de trenger som kan få dem til å falle litt til ro?
Først da tør de åpne seg, bruke nysgjerrighet og utfolde sine muligheter.