Når mor og far flykter fra krig og terror, er det lett å glemme at de små barna følger med på ferden og påvirkes av alt som skjer på den lange veien mot nord. Vi vet at selv babyer og små barn plukker opp foreldres sinnsstemning og alt som skjer rundt dem. De minste flyktningene er spesielt sårbare for mangel på trygghet, nærhet og fremtidshåp.

Av Silje Marie Haga, stipendiat ved Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse/RBUP Øst og Sør

Ved utgangen av september i år bodde 4767 barn på asylmottak i Norge. 1335 av dem var mellom 0 og 5 år. Dette er det høyeste antallet barn i asylmottak siden utgangen av 2009, og antallet øker.

I Norge har vi stort fokus på småbarnsfamilien. Vi understreker hvor viktig det er at omsorgsgivere har det bra, fordi det øker sjansen betraktelig for at de minste også har det bra. Hvis mor er deprimert, kan det virke negativt inn på den sosiale, emosjonelle, og kognitive utviklingen til barnet hennes. Kanskje blir det for tungt for henne å leke og snakke og smile til barnet sitt, samspillsaktiviteter vi vet at barnet er avhengig av for å lære både seg selv og verden å kjenne.

Barnet lærer hva som er trygt og utrygt og hvordan utfordrende situasjoner skal løses - gjennom samspill med mor og far.

Hva skjer med småbarnsfamilien som i lang tid kun har opplevd krig og frykt?

Krisen har rykket nærmere oss dette året – den er her. Med sine mange behov. Sine mange skjebner. De verste bildene har vi på netthinnen.

Tre år gamle Aylan Kurdi som druknet på en strand i Tyrkia 4. september, et bilde så sterkt at det førte til en opinionsendring i mange europeiske land. Eller Redd Barna-kampanjene som så tydelig viser hvor kontrastfylt den tradisjonelle norske julefeiringen er – i sammenligning med hvordan barn i flyktningeleirer har det.

Enslige mindreårige asylsøkere. Voksne med traumer. Mitt blikk går i retning av de aller minste. De som bæres av mor eller far over grenseposter, eller tusler av gårde med en bamse under armen. I løpet av sitt korte liv har de rukket å oppleve krig, en farefull og lang flukt, og en blandet mottakelse i et veldig fremmed land. I Norge får de en trygghet i form av tak over hodet og mat på bordet, men vi vet at de trenger mer. 

Åpent sansesystem

Barn har et åpent sansesystem som gjør at de tar inn alt rundt seg uten filter. Deres store verden har så langt vært preget av høye lyder og skremmende visuelle inntrykk som har festet seg i deres påvirkbare og sårbare barnesinn.

Barna lever også i en liten verden. Den verdenen som består av barnet selv og den nærmeste familien – mamma og pappa. Når det gjelder den store verden så kan det virke umulig å gjøre noe, i hvertfall på kort sikt, men når det gjelder den lille familien, DER kan vi gjøre noe. Vi kan være bevisste på at barna får med seg alt, men at de ikke er rustet til å takle det på egen hånd.

Det er mamma og pappa som må hjelpe barnet til å «oversette» det som skjer i den store verden, men mamma og pappa er selv traumatiserte og trenger antakelig litt hjelp til å støtte barnet sitt.

Friminutt fra vanskelige tanker

Denne hjelpen må vi finne måter å tilby på. Dere som treffer disse familiene kan være med å legge til rette for at lek og gode følelser skal få en plass i hverdagen igjen. Barn som er traumatiserte slutter å leke, og man kan kanskje tenke at det er urealistisk og prematurt å skulle fokusere på lek med tanke på hvor alvorstynget barnets verden har vært, og fremdeles er.

Men nettopp gjennom lek kan barn få være barn, og de voksne kan kjenne mestring fordi de greier å gi barna et frirom. En måte å skape gode øyeblikk mellom foreldre og barn er f. eks gjennom sang. Ved å kjenne til barnesanger som både foreldrene og barna er vokst opp med kan man være med på å finne tilbake til gode følelser som ikke har med krig og vold å gjøre.

Sang og musikk går rett inn i følelsesregisteret vårt uten å gå innom den vurderende hjernen, nettopp derfor kan kjent og kjær sang utgjøre et lite friminutt fra vanskelige tanker, og kan være med på å binde barn og foreldre sammen.

Ruste opp den lille familien

Julen er barnas høytid. Vi fokuserer alltid litt ekstra på barna i julen. Vi ønsker å skape gledelige øyeblikk for dem, og vi blir ofte bevisst på at mange barn ikke opplever den tryggheten som burde være selvskreven. Fokuset på barns trygghet og glede er kjærkomment, men jeg ønsker at vi skal holde fast i dette fokuset de resterende 11 månedene i året.

Vi må jobbe sammen for å skape en trygg framtid for de minste flyktningene, og for å gjøre det så må vi støtte den lille familien. Hvis vi kan hjelpe småbarnsfamiliene til å få kontakt med gode følelser igjen kan vi være med på å bygge håp.

Når de voksne hjelpes til å sette ord på det ubegripelige og truende, vil barna gis et bedre utgangspunkt til å forstå og skape mening av det som skjer. Da kan barnet oppleve økt trygghet og en større grad av forutsigbarhet. "Uansett hva som skjer, så vil mamma og pappa passe på meg".

Se også videointervju med Silje Marie Haga: