Rent mel i posen?
I en artikkel i British Medical Journal (BMJ), tilbakeviser en gruppe uavhengige forskere positive resultater etter en kritisk gjennomgang av en legemiddelstudie. At man ikke alltid kan stole på forskningsresultater er ikke noe nytt, men desto mer bekymringsfullt når det skjer på vårt eget fagfelt.
Av Tord Ivarsson, Hege Kornør, Gudmundur Skarphedinsson, Ketil Hanssen-Bauer, forskere ved RBUP Øst og Sør.
Vi er fire forskere som til daglig jobber innenfor barn og unges psykiske helse. Etisk standard innen forskning er vanskelig å diskutere – like fullt er vi som forskere helt avhengige av at forskningen vi utfører har troverdighet.
Depresjon kan behandles med legemiddelet Paroksetin. Dette legemiddelet inngår i legemiddelgruppen SSRI, som står for selektiv serotoninreopptakshemmer. I 2001 publiserte en amerikansk forskergruppe en studie som viste at sammenliknet både med «narremedisin» (placebo) og med et annet antidepressivt legemiddel, imipramin, hadde paroksetin klart best effekt hos deprimerte tenåringer. Artikkelen ble publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Journal of American Academy of Child and Adolescent Psychiatry (JAACAP).
Tilbakevist
Nylig ble imidlertid de positive virkningene av paroksetin tilbakevist i en artikkel i British Medical Journal (BMJ). I følge en australsk forskergruppe som har innhentet originaldataene fra den amerikanske studien og analysert dem på nytt, er det ingen forskjell i effekt mellom paroksetin, imipramin og placebo. Dette betyr at de tidligere publiserte forskningsresultatene ikke stemmer. De nye analysene viste også at bivirkningene var større enn rapportert i 2001. Den australske forskergruppen har derfor oppfordret de amerikanske forskerne til å trekke tilbake 2001-artikkelen. BMJ-redaktør Peter Doshi gir i en kommentar en flengende kritikk av de amerikanske forskerne og JAACAP, som foreløpig ikke ønsker å trekke tilbake artikkelen.
Vi syns det er sterkt beklagelig at slike falske forskningsresultater ble publisert i et anerkjent tidsskrift i utgangspunktet, og enda mer beklagelig om resultatene har ført til at deprimerte tenåringer har blitt behandlet med paroksetin på et ikke-eksisterende kunnskapsgrunnlag. På den annen side kan vi her glede oss over at den vitenskapelige kontrollen fungerte, om enn sent.
Skjules for offentligheten
Dessverre har sannsynligvis andre deler av psykiatriens - og medisinens - behandlingsområder tilsvarende problemer. Hovedproblemet er trolig at studier med negative funn, altså fravær av effekter, skjules for offentligheten. Men risikoen for at forskere forfalsker, f.eks. ved å fjerne pasienter som ikke har effekt fra dataanalysene, er ikke ubetydelig. Det hele illustrerer viktigheten av å rette seg etter reglene for "Good Clinical [research] Practise", og at alle data gjøres tilgjengelig for uavhengige forskere.
Vi vil også oppfordre deg til å lese artiklene nedenfor og reflektere over muligheten for at lignende problemer finnes blant de behandlingsmetodene som du/vi tror på selv. Det er ikke bare økonomiske interesser som kan korrumpere. Andre overbevisninger og ideologier kan sannsynligvis også ha lignende skadelige følger. Denne gangen var det en legemiddelstudie som ikke hadde rent mel i posen, men det kunne like gjerne vært en studie av ikke-medikamentell behandling.
Artiklene finner du her: