Tilby en relasjon!

Av Turid Suzanne Berg-Nielsen, forskningsleder

Etter å ha jobbet i klinikk i 15 år, nesten 20 år innen forskning og 35 år med undervisning innen psykisk helse og barns utvikling, er det en ting som har slått meg: de som arbeider med barn og unge har en tendens til å undervurdere den betydning de kan ha for det enkelte barn. En god relasjon er den beste beskyttelsesfaktor et barn kan få med seg på veien. Det gjør en liten rygg sterkere til å tåle motgang senere i livet.

 En god relasjon er avgjørende for 1- og 2-åringer skal venne seg til å tilbringe 8-9 timer daglig i et arbeidsmiljø som til og med voksne opplever som stressende. Studier viser at en trygg tilknytningsrelasjon til en ansatt i barnehagen gjør at stresshormoner hos barnet bringes ned på et normalnivå. Hvis ikke barnet har en slik relasjon i barnehagen, har de et høyere stressnivå enn de har når de er hjemme og høyere enn andre hjemmeværende 1- og 2-åringer. Det er dokumentert at et vedvarende for høyt stressnivå hos de minste fører til dårligere motstandsdyktighet og stresstoleranse som voksen, noe som påvirker både psykisk og somatisk helse.   

Når barna begynner på skolen viser mange studier at en positiv lærer-elev relasjon er en av de viktigste forutsetningene for barnets læring. En trygg elev som føler seg sett og verdsatt av sin lærer, er mer mottagelig for ny kunnskap enn en elev som føler seg oversett og underkjent. Læring skjer ikke i et vakuum, derfor må lærere og førskolelærere ha egenskaper og arbeidsvilkår som gjør at de har overskudd til å gi sine elever noe så fundamentalt som god kontakt. Den mest virkningsfulle belønning et barn kan få fra foreldre eller andre voksne er en åpen, positiv, interessert oppmerksomhet.  En trygg eller utrygg tilknytning til en voksen kan mildne eller forsterke effekten av andre uheldige miljøfaktorer på barnets utvikling – eller den voksnes mestring av sitt liv:

Voksne som bor sammen med en annen, lever lengre enn single.  De som har en samboende partner kommer seg også raskere etter livskriser og opprivende hendelser enn de som bor alene. Og skulle man først trenge hjelp, er det ikke terapiformen som er mest avgjørende i psykoterapeutisk behandling, men kvaliteten på alliansen mellom terapeut og klient.

På statistisk sentralbords utmerkede sider kan man finne urovekkende tall: i løpet av de siste 20 årene er det en 25-30% økning i unge som blir uføretrygdet pga psykisk uhelse (”møter veggen”, takler ikke motgang, tidlig ”utbrenthet”). Slike problemer er også den hyppigste årsaken til at unge voksne oppsøker sin fastlege. Og dette skjer på tross av opptrappingsplanen i psykisk helse og alle våre velferdsgoder. Vi burde ha det beste utgangspunkt til å fostre opp verdens mest psykisk robuste generasjon av unge mennesker som blir sterke, engasjerte, samfunnsborgere som utfolder seg og bruker sine talenter på måter som også gagner andre.

Som tjenesteytere og behandlere (og foreldre) har vi lenge vært opptatt av å gjøre «det riktige», bruke god pedagogikk og kartleggingsverktøy, foreta grundig diagnostikk og anvende de intervensjoner og oppdragelsesmåter som hittil har vist seg å være mest effektive. Og det skal vi fortsette med. Men vi må ikke miste det viktigste underveis her i vårt kalde, rasjonelle velstandsland hvor de fleste omsorgsoppgaver er delegert til staten: nemlig å være en voksenperson som viser et barn genuin interesse, varme, humor, gi dem en følelse av at noen bryr seg, at noen tror på dem når de ikke gjør det selv, at noen gleder seg over at de er akkurat som de er.

Vi må aldri bli så profesjonelle at vi ikke tilbyr barnet en relasjon.