Innovasjon og statistisk modellering i offentlig sektor

Av André Teigland, assisterende direktør

Etter mange år som forskningssjef for statistikkmiljøet ved Norsk Regnesentral, noterer jeg meg at de aller fleste av våre oppdragsgivere (eller kunder om man vil) er private. Ikke dermed sagt at vi ikke har offentlige kunder, vi har blant annet oppdrag for Vegdirektoratet, Tollvesenet, Skatteetaten og NAV, men det er et faktum at det aller meste av våre inntekter kommer fra private aktører. Hvorfor er det slik?

Prognoser, risikoanalyser, mønstergjenkjenning, statistiske analyser, forståelse av usikkerhet, modellering, fremskrivninger. Listen over problemstillinger vi arbeider med for private aktører er lang. Er disse problemstillingene mindre interessante for offentlig sektor, hvor det tas mange og viktige beslutninger basert på ulike data? Jeg mener bestemt nei. Er vi dårligere til å selge vår kompetanse til det offentlige? Det er mulig, men er det også andre utfordringer som begrenser samarbeidet?

Uten at jeg skal påberope meg å kjenne den fulle sannhet, så er mitt inntrykk at mange av de modelleringsorienterte forskningsinstituttene gjør mest arbeid for privat sektor. Nå er det for så vidt ikke noe galt i det. At private aktører vil bruke sine penger på oss, må jo bety at vi gjør noe nyttig.

Likevel undres jeg altså på om vi ikke kunne gjort mer nytte for samfunnet. At det offentlige kjøper inn store mengder konsulentkompetanse er det jo lite tvil om. Men altså ikke så mye anvendt forskning, i hvert fall ikke innen statistisk modellering. Her kan jeg selvfølgelig lett beskyldes for å gråte for min syke mor, men jeg gjør egentlig ikke det (i hvert fall ikke så mye), statistikkmiljøet på NR går økonomisk meget bra det, med masse spennende prosjekter.

Det er to svært viktige faktorer som kjennetegner de aller fleste av våre mest vellykkede prosjektporteføljer for privat sektor; muligheten til i fellesskap med kunden å definere prosjektets ambisjoner, målsetting og omfang, samt langsiktige samarbeidsforhold.

Ligger noe av utfordringen her? Som skattebetaler setter jeg pris på at vi har en lov om offentlig anskaffelse, men egner anbudsprosessene seg for innkjøp av anvendt forskning? Jeg har begynt å tvile. I anvendt forskning vet man for eksempel ikke alltid hvor mye informasjon det ligger i dataene man ønsker å benytte. En klar svakhet ved anbudsprosessene er at oppdragsgiver normalt fullspesifiserer oppdraget på egenhånd, før den som skal løse problemet trekkes inn i bildet. Ofte ser vi at det som ønskes er urealistisk. Noen ganger ser vi at ved å omformulere oppdraget noe, ville man fått en mye bedre løsning. Denne problemspesifikasjonsfasen av et prosjekt er svært viktig i vår dialog med private aktører, mens den stort sett er fraværende i offentlige anbudsprosesser. Er det rom for å gjøre dette annerledes?

Hva med finansiering? Forskningsrådet har lenge hatt såkalte BIP’er (brukerstyrte innovasjonsprosjekter), der næringslivet kan få økonomisk risikoavlastning i prosjekter med en stor grad av forskning. Nå utvides tilbudet mot offentlig sektor også. Tilsvarende har Innovasjon Norge kontrakter for offentlig forskning og utvikling.
Forskningsinstituttene er høykompetansemiljøer som skal levere høykvalitet. Ut fra min erfaring tillater jeg meg å stille spørsmålet om man tillegger pris for stor vekt kontra kvalitet i offentlig sektor? Eller er instituttene for dyre? Offentlige midler skal brukes fornuftig, men jeg konstaterer at våre private kunder veier pris, nytte og kvalitet annerledes, og det er neppe fordi de ikke er opptatt av økonomi.

Sammen med Forskningsrådet og andre teknisk-industrielle institutter ønsker vi å se nærmere på bruk av forskning i det offentlige på seminaret ”Innovasjon i offentlig sektor med forskningsbaserte modeller” 22. oktober. Vel møtt!