Av Asbjørn Bartnes

Professor Molchanov duver i vannflata. Ekspedisjonsdeltakerne er ombord; mannskapet gjør de siste forberedelsene. Avreisedagen er kommet.

“Hvordan og hvorfor jeg var kommet med, er mig i grunnen enda en gåte”, skreiv Nansen i ettertid av reisa i 1913.

Det var forretningsmannen Jonas Lied som hadde invitert ham med i et forsøk på å åpne en handelsforbindelse mellom Europa og Sibir. “Handelsmann er jeg langt fra å være”, sa Nansen, og Sibir hadde han ikke annen erfaring fra enn at “engang har reist langs nordkysten av det”. På den andre sida “så har jeg hat litt erfaring i å gå i isen”.

Det hadde òg frista ham å se mer av dette enorme landområdet i øst, og ikke minst møte noen av Sibirs mange urfolk. Uansett, den travle professoren takka ja til å være med: ” Jeg trengte en ferie, bedre kunde den vel ikke brukes”.

Bakgrunnen for Lieds ekspedisjon var et mislykka forsøk i 1912: Det Sibirske Kompani forsøkte å etablere en nordlig handelsforbindelse. Alt var klart; varer var frakta tusenvis av kilometer fra Sibirs indre til ishavskysten, men skipet fra vest nådde aldri fram til Jenisejs munning på grunn av vanskelige isforhold.

1913 ble derfor et skjebneår for Jonas Lieds forsøk på ei nordlig sjørute. Gikk det, trudde han på ei stor framtid for selskapet; gikk det ikke, ville dette sannsynligvis bli siste forsøk. Lied visste hva han gjorde da han inviterte Nansen om bord: “Nansen hadde aldri mislykkes i noe foretagende, og hans erfaringer og råd ville være av uvurderlig verdi”.

Men kanskje like viktig var det å få Nansens navn assosiert med Det Sibirske Kompani. Det ville i følge Lied “være god reklame for foretagendet og ha gunstig virkning på den alminnelige opinionen - og det trengte vi i høy grad etter den uheldige begynnelsen”.

Dagens og framtidas muligheter for skipsfart og andre næringer i Arktis og Nordøst-Russland er et viktig tema også på jubileumsekspedisjonen i dag.