Av Asbjørn Bartnes

“Det er stor dønning fra øst-sydøst, så det kan ikke være kommet is vestover gjennom Kara-porten trots den stadige østlige vinn, som vi har hat; og vi begynner nu å håbe på å komme frem den vei, skjønt vi hadde ventet å måtte søke til Jugor-Sjar for å slippe gjennem in i Karahavet.

Det er tett tåke, men snart må vi være ut for Kara-porten, og kan forandre kursen til mer østlig.

Enda ingen tegn til is, men dønning stadig.

- Det ser ut som om vi skal komme gjennem. Dette begynner å bli spennende! - Lodskuddene passer godt.” (Fra “Gjennem Sibirien”, 1914)

Det har vært litt spenning om bord på “Professor Molchanov” også. Hvilken veg skal vi ta til Karahavet? Det historisk korrekte for en ekspedisjon i Nansens kjølvann er Karaporten, det brede sundet mellom Novaja Zemlja i nord og øya Vajgatsj i sør.

Leia går langt fra land og det er flatt, så der blir ikke stort å se. Så skal vi heller ta den spektakulære ruta, det trange Jugor-stredet mellom Vajgatsj og fastlandet? Her går vi nært land med rikelig utsikt. Kapteinen regner litt på det. Han forsikrer seg om at vi har litt å gå på for å nå neste strandhugg i Dikson, og konkluderer med at vi gjør begge deler: Først nord gjennom Karaporten til sørspissen av Navaja Zemlja, deretter sørover igjen vest av Vajgatsj og gjennom stredet ut til Karahavet. Der blir applaus i “Salonen”.

Ideen om ei sjørute gjennom disse områdene er gammel, forteller historieprofessor Jens Petter Nielsen ved UiT. På 1500-tallet hadde Portugal og Spania sikra seg utforsking og handel på hava i sør. De andre sjøfartsnasjonene, særlig England og Nederland, måtte lete etter andre muligheter, og spekulerte i mulighetene for å åpne sjøruter i nord, enten nord for Amerika eller nord for det eurasiske kontinentet. England var først ute med å sende ekspedisjoner for å leite etter Nordøst-passasjen, tett fulgt av nederlenderne.

De kom ikke stort lengre øst enn Novaja Zemlja. Nordøst-passasjen forble en uforløst idé i århundrer - en arktisk utopi, som er blitt muliggjort av klimaendringer først nå i begynnelsen av det 21. århundret. Derimot blei den nordlige sjøruta til Sibir satt på dagsordenen allerede mot slutten av 1800-tallet. Etter at bolsjevikene kom til makta i Russland, fikk denne sjøruta stadig større betydning.

Det var fangstfolk fra Tromsø som oppdaga at Karahavet faktisk kunne være helt isfritt, og som dermed inspirerte de europeiske sjøfartsnasjonene til å ta opp igjen ideen om ei nordlig sjørute. Finsk-svenske Adolf Erik Nordenskiold sto for gjennombruddet. I 1875, med fangstskuta “Prøven” av Tromsø, blei han den første til å nå helt øst til munningen av Jenisej. Han beviste at det var mulig med regulær skipstrafikk i disse områdene.

For Nordenskiold var reisen med “Prøven” et steg på vegen mot å gå hele passasjen. Det klarte han i 1878-79. Likevel trakk han den konklusjonen at det var den nordlige sjøruta til Sibir som kom til å få betydning i framtida, ikke Nordøst-passasjen.

I det “Professor Molchanov” glir gjennom Jugor-stredet, sier Nielsen at det er særlig de store avstandene som har gjort inntrykk på ham når han nå endelig får se disse havområdene ved selvsyn. Og dessuten at havet kan være så fredelig i denne delen av Arktis. “Nå legger vi Europa bak oss og kommer inn i Asia. Vi har vært til havs i fem dager og er bare halvveis til Dudinka.”