Over aktivt hav til en halvdød by og en isbjørn med uviss skjebne
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Av Asbjørn Bartnes
Det isfrie Karahavet er stille. På vegen gjennom Karaporten og over havet har vi sett ett kommersielt skip. Om det ikke er så mye spennende å se på overflata, er det mye å si om det som ligger på havbunnen.
Thomas Nilsen fra Barentssekretariatet gir ekspedisjonsdeltakerne ei innføring i Karahavet som dumpingplass for kjernefysisk avfall.
Slik er den lite lystige lista over kjernefysisk avfall som er dumpa i Karahavet:
- 5 rekatorer med brukt kjernefysisk brensel
- 9 reaktorer uten brensel
- en K-27 ubåt med to reaktorer med brensel
- 19 skip med radioaktivit avfall
- 735 større radioaktive enheter (skipsdeler etc)
- 17.000 containere med radioaktivt avfall
- en ukjent mengde flytende radioaktivt avfall
Forurensninga er ubetydelig i dag, men atomavfallet er ei tikkende bombe og det gjenstår å se hvordan Kara-havet og farvanna rundt Novaja Zemlja kan ryddes.
Tidlig om morgenen ankrer vi opp utafor Dikson og forbereder vårt neste strandhogg.
”Kl. 1 om morgenen dro flere av os in i bukten ved Dickson havnen, hvor det, i 1901 var det vel, ble satt op et skur med et kull-depot for baron v. Tolls ekspedition. Men disse kullene ble aldrig hentet, og sammen med en mengde fyrstikk-esker ligger de der enda. Brusilov, som hadde lite kull, var bestemt på å gå inom her for å kulle, ble det sagt.” (Fra “Gjennom Sibirien”, 1914)
Overskriftene i Dikson handler om isbjørn. Samme morgen skal en ung bjørn ha blitt drept her. De første rapportene – fra to jenter vi treffer mellom blokkene – går ut på at den blei skutt rett rundt hjørnet etter å ha sloss med en mann. Seinere mener noen at det dreide seg om et skremmeskudd 10 km fra byen. Kanskje vil de ikke skremme oss. Det er ikke ofte de får besøk av denne typen i Dikson. En av de russiske ekspedisjonsdeltakerne mener at det kan ha vært flere gjester på Nordpolen enn her i Dikson.
Byen blei etablert i 1915, et par år etter Lieds og Nansens ferd. Strategisk plassert ved overgangen mellom Jenisej-gulfen og Karahavet har Dikson tjent som værstasjon og radiostasjon, et kjent og kjærkomment knutepunkt for skip som skulle passere verdens nordligste fastland på halvøya øst for byen.
Seinere har Dikson også tjent som ventehavn for skip som skal eskorteres av isbrytere langs den nordlige sjøruta. Det skal ha bodd 6000 mennesker her på det meste. I dag er en tidel igjen. Husa står tomme og til forfall. Oljetanker, rørrester, bilvrak og skipsvrak ligger strødd. Den gamle havnestasjonen, forsamlingshuset, vaktbua på havna – alle er tomme, forfalne minner om trua på stor, permanent skipstrafikk.
En snarrådig unggutt med mobilkamera kan dokumentere isbjørnhistorien: Jentene har rett. Den var inne i byen. Den blei skutt. Men skjebnen er uviss – den halter ut av den kornete mobilvideoen, opplagt skada, åpenbart ikke død.
Framtida for Dikson er også uviss. Ei ung mor som flytta hit for 13 år sida drar litt på det når vi spør om framtidsutsikter. Noen har håp om ny aktivitet. Men trives hun i denne rustne industriklumpen mellom åpent hav og endeløs tundra? Ja. ”Det er mye bedre enn Norilsk. Lufta er rein, og vi kan fiske”. Ja, man måste jamföra.
