Av Asbjørn Bartnes

Klokka 1620 tirsdag gikk trossa i vannet. Slikt skjer ikke uten fanfare.

På havneterminalen i Arkhangelsk er det levende musikk, dansere på stylter, pantomimekunstnere, sprudlende drikke, søtt bakverk og en strøm av lykkønskninger fra rektor ved Universitetet i Arkhangelsk (NArFU), Arkhangelsk fylke og samarbeidspartnere.

Kapteinen forsikrer deltakere og frammøtte om at skipet er skikka til den krevende ferden. Så samles vi for felles bilde og går om bord. Til tonene fra “I did it my way” slipper “Professor Molchanov” kaia og vi er vannbåren.

Om bord er det like mange ulike forventninger til ekspedisjonen som det er deltakere. Kompetansen og interessen om bord spenner fra fiskeri og sjømat, klima og miljø, jus, geografi og historie til diplomati, handel, urfolk og kultur. Sjøl om første etappe, ut Dvina-deltaet og nordover Kvitsjøen, fortsatt er langt fra Nansens kjølvann, er han utvilsomt limet og navet om bord. 

En grunn er at Nansens eget arbeid spenner over flere fagområder. En annen er at han har felles norsk-russisk ikon-status. Han starta mange av sine ekspedisjoner fra Russland, og hadde over flere tiår aktivt samarbeid med russiske forskere. Han støtta flere russiske ekspedisjoner, og fikk også verdifulle bidrag til sine egne.

Nansens samarbeid med Russland fortsatte gjennom første verdenskrig, revolusjonen og regimeskifter. Han trodde på vitenskapens rolle som brobygger og fredsinstrument. Utforskinga av havområdene i nord var et felles grunnlag for samarbeid og fredelig samkvem.

Det er verdt en fanfare.