Av Asbjørn Bartnes

Fra soldekket på “Professor Molchanov” er det ikke lett å se når havet slutter og elva begynner. Ved munningen er Jenisej flere kilometer bred og den ene bredden er knapt synlig fra den andre. Gradvis blandes det kalde Karahavet med vann som har begynt reisen sin 5539 kilometer lengre inn, i fjella i Mongolia ved Baikalsjøen.

Her var Lieds ekspedisjon for hundre år sida ferdig. Han hadde lyktes med å frakte varer langs den nordlige sjøruta fra Norge til Sibir. Her blei “Correct”s last bytta med andre varer som kom på store lektere fra innlandet:x

“Ombord i den ene lekteren var det to kameler fra Mongoliet, og desuten to bjørner fra de sibiriske skoger (en tredje bjørn hadde de to fått drept på veien), en ulv var der også (en annen hadde hengt sig, og en tredje hadde rømt på veien nordover), og så var det en rå-bukk. Disse dyrene skulle til Europa og selges. Desuten hadde Christensen en fruktsommelig pointer-tispe liggende bunnet der på dekket, så det var et helt menageri.” (Fra Gjennem Sibirien.)

Vi har ikke noen dårlig last, vi heller. Norske og russiske eksperter på historie, klima, jus, urfolk, olje og gass, navigasjon, is, dyreliv, fiskeri, handel og samfunnsspørsmål har delt kunnskap om Arktis og arktiske problemstillinger. Med historisk sus har vvi gjennomført en jubileumsekspedisjon hundre år etter at Lied ville etablere en handelsvei mellom Europa og Sibir. Men mest av alt har det handla om framtida. 

Arktis byr på mye som resten av verden er interessert i: her ligger nøkkelen til å forstå globale klimaendringer; reine hav forsyner matmarkedet med fersk og sunn mat; energikildene er formidable; skipstrafikken mellom Asia og Europa kan spare titalls dager sammenlikna med ruta via Suez; samfunnsutviklinga åpner nye marked. Nøkkelen til å realisere potensialet er kunnskap og internasjonalt samarbeid.

Tidlig torsdag ettermiddag kan vi se kranene i havnebyen Dudinka reise seg over det flate landskapet. Trafikken på elva tetner til med lektere fra innlandet og større skip, som hovedsakelig frakter nikkel fra Norilsk. Kapteinen blir travel, men tar seg tid til å motta takk for stødig og godt sjømannskap. Vi klapper til kai. Ti dager, 1600 sjømil, 43 foredrag, utallige diskusjoner, et kobbel hvaler, en sel, tre hav og ei elv; ekspedisjonen er over.

“Så var vi da til ankers ved vort bestemmelses-sted i Jenisei, og vor sjø-reise med “Correct” var slutt. Nu gjalt det å losse og laste, og det er ingen steder på jorden noe særlig interessant arbeide”.