De som kjenner meg vet at jeg ofte pleier å sukke over hvor vanvittig kjedelig forskning er. Her sitter vi på kontorene og leser, skriver og utvikler store tanker uten noen som helst menneskekontakt.

Det kan gå dager uten at jeg snakker med folk – utover den slappe ”hei-en” på gangen i forbifarten på veien til kopimaskinen.

I juni fikk jeg, etter to år som stipendiat, oppleve noen morsomme uker som forsker da medier og allmennheten endelig fattet interesse for min forskning. Da fikk jeg sole meg i oppmerksomhetens lys for en kort, men viktig, periode. I april fikk jeg nemlig publisert min aller første PhD-relevante artikkel i Tidskrift for ungdomsforskning.

Denne artikkelen med den nøkterne (ja, litt kjedelige) tittelen ”Kjønnsdiskurser i endring, om Det Nyes spørrespalte i 1957, 1968 og 1977” resulterte i noen saftige overskrifter om menns utroskap og kvinners utroskapsavvenning i blant annet Dagbladet, Klassekampen og i Gudbrandsdalens Pravda - GD.

For en kjønnsforsker er det selvfølgelig morsomt å kunne få forskningen sin ut til folket. Det er så mange rare essensialistiske forestillinger om kvinner og menn der ute. For meg ligger hele kjønnsforskningens kraft i den nære tilknytningen til politikken og samfunnet – og til kvinnefrigjøringen.

Jeg må allikevel innrømme at sammenhengen mellom liv og lære ikke alltid er så enkel – selv for en kjønnsforsker. I hele dette mediesirkuset var jeg faktisk aller mest opptatt av hvordan jeg så ut på bildene.

Klassekampen presterte med å google seg fram til et fire år gammelt bilde av meg som var tatt to dager før jeg skulle føde. Det var selvfølgelig bare et ansiktsbilde, men på to uker overtid med 18 kilo ekstra i kroppen så jeg ikke spesielt lekker ut.

Det hjalp lite at jeg fikk lov til å delta i den viktige debatten om Hanne Nabintu Herlands teite utsagn om menn som trenger sin sex, når jeg ved siden av Nabitu Herland så ut som en stygg og gammel ku (og dere vet jo at Nabitu Herland ser ut som en mer naturlig utgave av Pamela Anderson).

Med andre ord, jeg oppfylte sikkert alle utseendestereotypiene knyttet til feminister som bh-løse, sminkeløse, sexløse og stygge vesener.

Jeg var heldigvis litt heldigere i lokalavisens intervju. Jeg er faktisk så fornøyd med dette bildet at jeg håper at dette er det siste bildet som blir tatt av meg – og som da brukes i all framtid:
http://www.gd.no/magasiner/article4395246.ece?service­print

Ja, forskning kan av og til være moro – hvis man får lov til å gi intervjuer og se pen ut på bildene!