I vårt daglige arbeid som forskere må vi stadig hanskes med etiske problemstillinger. Forskning kan aldri foregå i et elfenbenstårn. I det siste har vi f.eks. måttet tenke gjennom hva vi vil når vi skal gjengi karikaturtegninger som kan være støtende.

Vi er to forskere som står midt i et felles forskningsprosjekt der vi ser på en historisk polarekspedisjon og hvordan den ble mottatt i offentlige medier. Den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen forlot Tromsø i 1872 og ble gjenstand for storartete feiringer etter at den returnerte til Vardø i september 1874. Avisene var fulle av stoff om ekspedisjonens bedrifter, lidelser, oppdagelser og vitenskapelig betydning, samt selve feiringene i Bergen, Kristiania, Hamburg, Wien, Budapest osv.

Særlig i Wien ble ekspedisjonens hjemkomst hovedsak i avisene i flere uker, og ble samtidig behørig behandlet i de satiriske ukebladene. Wien var hovedstad i et stort sentraleuropeisk imperium og møteplass for mange kulturer: de tysk-østerrikske, tsjekkiske, polske, ungarske, italienske og kroatiske, for å nevne bare noen. For å tjene nyhets- og underholdningsbegjæret i denne dynamiske metropol, ble oppimot 20 aviser, flere illustrerte ukeblader og ikke mindre enn 10 satiriske tidsskrifter utgitt av et levende journalist- og forfattermiljø. De sistnevnte var ofte en måte å omtale ømfintlige temaer på uten å bli utsatt for den politiske sensuren.

Karikaturer som forskningsmateriale

For tiden, som en del av vårt analysemateriale, ser vi nettopp på alle tegningene, vitsene, liksom-sitatene, fiktive vertshussamtaler osv. som kom på trykk i de satiriske tidsskriftene. Vi har så langt funnet fram til ca. 320 slike oppslag som spiller på polarekspedisjonen. Men for det meste er det ikke ekspedisjonen som sådan som er hovedgjenstand for disse karikaturene og vitsene, men de politiske og sosiale spenningene innad i dobbelmonarkiet og i dets forhold til andre europeiske land.

Ikke minst i et landimperium med mange kulturelle forskjeller forekommer mange etniske stereotyper, både vennligsinnede og ondsinnete. Det gjelder bruk av karikerte figurer som viser typiske trekk som ble assosiert med wienere, ungarer, tsjekkere, og polakker, og mest kontroversielt for oss i dag, jøder.

Et etisk problem

Det er her vi møter vårt etiske problem som forskere. Vi skal belegge vår analyse og tolkninger ved å vise til disse tekstene og bildene. Samtidig opplever vi noen av disse bildene som så ubehagelige at vi ikke har lyst til å gjengi dem.

Ved vårt første blikk på materialet syntes vi at mange av disse tegningene og vitsene var morsomme, særlig de som viste f.eks. ungarere med lange barter, kalotter, pølser og overdrevne forestillinger av deres egen viktighet som nasjon, eller den bedrevitende wieneren med liksom-titler som legger ut for sine vertshuskolleger om polarekspedisjonen, ispedd mange misforståelser og feil. Smilene våre begynte å stivne når vi så flere og flere jøder i typiske antisemittiske positurer i tegningene.

Men hadde vi rett når vi reagerte så negativt på disse bildene? Når vi forsker på et historisk materiale, har vi en etisk plikt å forstå samtidens holdninger slik de ble uttrykt i disse bildene, og må derfor delvis sette parentes rundt våre historiske assosiasjoner med nazismen og holocaust.

I samtiden ble ikke jødiske stereotyper særlig kritisert, og vi vet dessuten at noen av dem ble skapt av framstående jødiske journalister som bedrev en form for intern humor omkring den egne kulturen. Samtidig er det umulig for oss som forskere ikke å ta hensyn til egne erfaringer og dagens situasjon, særlig når vi vet hvor viktig rolle Wien hadde å spille på 1880- og 1890-tallet i framveksten av den moderne politiske anti-semittismen. Vår historiske kunnskap forklarer også hvorfor vi reagerer ulikt på jødiske og på ungarske karikaturer, og at dette påvirker vår tolkning av historiske hendelser.

Vitenskap kontra etikk?

Rent praktisk: Vårt problem har vært følgende. Vi vil gjerne belyse både disse stereotypene og bruken av bilder fra polarekspedisjonen, og vi må belegge våre påstander etter vitenskapelige standarder ved å sitere eller å gjengi eksempler i skrift og i bilde. Leseren må ha muligheten til å etterprøve vår forskning. Vi vil heller ikke gi en ubalansert og sanert inntrykk av materialet ved å unngå det som er ubehagelig. Samtidig vil vi ikke gjerne reprodusere bilder som vi og andre opplever som støtende, og som kan tas ut av sammenheng.

En strategi kunne selvsagt være å si at vitenskap følger ”objektive” kriterier og må gi et så fullstendig bilde som mulig av en periode eller et forskningstema – og at vi derfor kan og skal publisere disse karikaturene. Men et slikt perspektiv er naivt – forskeren og leseren er bundet i sin virkelighet, og vi vet at karikaturer kan få sitt eget liv og brukes med ulike hensikter.

Vår foreløpige strategi har vært å tillate skriftlige sitat, men unngå bilder, ved å beskrive heller enn å gjengi direkte, og vi redegjør for dette i en fotnote. Vi overlater det altså til leseren å gå til kildene våre og se på bildene selv. Bilder virker i utgangspunkt mer kraftige og uavhengige enn tekst; tekst er lettere å kontekstualisere. Samtidig ser vi problemer også med denne strategien, fordi vi generelt vil behandle vårt billedmateriale som en egen sjanger, med like stor viktighet som historisk stoff som de skriftlige overleveringene. Bilder, og særlig karikaturer, er forankret i sin egen politiske og kulturelle kontekst og vil tolkes fra ulike ståsteder og perspektiver. Dersom vi ønsker å si noe om 1800-tallets kultur og politikk, må vi altså ta karikaturene og deres kontekst svært alvorlig.

Igjen har vi ikke noe umiddelbart svar på dette. Og vi kommer heller ikke til å ha et allmenngyldig svar på dette. Måten vi omgås med karikaturer avhenger av konteksten og må vurderes på nytt hver gang. Entydige svar på alle spørsmål finnes ikke i vitenskapen, selv om mediene noen ganger later som det. Derfor er det så viktig i forskning, som i det demokratiske samfunnet ellers, å utsette tankene våre for andres tanker, gjennom publisering av artikler…eller av blogger.