Vardø 2. september 2013. 33 personer fra Ungarn, Tsjekkia, Østerrike, Italia, Kroatia, Tyskland, Russland og Norge er samlet for å feire oppdagelsen av Franz Josefs land 140 år tidligere, i 1873. De fleste er etterkommere av mannskapet, mens vi er invitert som to av flere forskere på ekspedisjonen.

Vardø, et erindringssted

Vardø, der den ligger på en øy utenfor Varanger-halvøya, er Norges østligste by. I følge noen ligger den klimatisk sett i Arktis, definert ut fra en månedlig gjennomsnittstemperatur som ikke går over 10° C. Byen ligger i utkanten av Europa; da jesuitten og astronomen Maximilian Hell og hans følgesvenner reiste dit fra Wien i 1768, var det i seg selv en ekspedisjon.

Vardø har tidligere vært et næringssted med et aktivt byborgerskap fra 1800-tallet og framover, men siden 1970-tallet har nedgangen i fiskerinæringen ført til at folketallet nærmest er blitt halvert. Muligens vil de økonomiske forholdene endre seg, hvis oljenæringen viser interesse for byen.

I oljens foreløpige fravær kan også turisme bringe et visst håp: Vardø er absolutt verdt et besøk. Og ikke bare fordi omgivelsene er så vakre og spesielle: Byen er også i ferd til å bli et historisk erindringssted. Møtet som fant sted i september var bare ett av flere eksempler på dette.

Vardøs festning vitner om byens historisk viktige funksjon som vokter over norsk territorium i forhold til nabolandet Russland. De spektakulære minnesmerkene laget av kunstneren Louise Bourgeois og arkitekten Peter Zumthor gjør en oppmerksom på de uvanlig mange ofrene for hekseprosessene som fant sted i Vardø på 1600-tallet. Bygningene fra etterkrigstiden vitner om bombingen av byen under krigen.

Men byen er altså også et erindringssted for de ekspedisjonene som besøkte byen på vei til eller fra Arktis. En statue over Fridtjof Nansen minner om at dette var siste havn Fram besøkte på vei inn i ishavet i 1893 og den første som han og Hjalmar Johansen ankom på vei hjem fra samme ekspedisjon i 1896. Siden september 2013 finnes det også et minnesmerke over den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen som ankom byen etter mer enn 2 år i isen den 3. September 1874, ett år etter oppdagelsen av Franz Josefs land.

«Re-enactment» Østerrike-Ungarn

For å feire denne begivenheten, gikk det norsk-østerrikske selskap, den norsk-kroatiske forening, og det tsjekkisk-norske forum sammen under ledelse av den norsk-ungarske kulturhistoriske forening og skaffet finansiering for å bringe etterkommere av ekspedisjonsmedlemmene til Vardø, med Vardø kommune som vertskap.

Så vidt vi vet er dette første gang en slik samling skjer i sammenheng med en historisk polarekspedisjon. Her møttes politimenn og pensjonister, tv-personligheter og leger, kunstnere og musikere fra Sentral-Europa og Middelhavsområdet; for mange var dette det første møtet med Norge og et sted nord for polarsirkelen, der slekta hadde vært 140 år tidligere.

Med unntak av den norske deltakeren Elling Carlsen og lederen til sjøs, Carl Weyprecht, som ble født i Hessen i dagens Tyskland (men bodde og arbeidet i Habsburgmonarkiet), kom alle ekspedisjonsmedlemmene fra Østerrike-Ungarn. Samlingen i 2013 ble således en slags «re-enactment» eller iscenesettelse av fortiden. Identiteter ble – i løpet av et øyeblikk – skapt og bekreftet: Etterkommerne fikk et navneskilt med sitt eget navn – og med navnet til deres forfedre. Og på festbanketten ble festtalen holdt av etterkommeren til den ene av de to ekspedisjonslederne.

Også da ekspedisjonen kom tilbake til Vardø i 1874, ble det arrangert festlige måltider. Kjøpmann og tysk konsul Arnt Nicolai Brodtkorb, byfogd Johan Hekleberg og festningsløytnant Axel Magnus ønsket mennene velkommen. Og de fikk for første gang på over to år se – kvinner! Men det første som ekspedisjonslederne gjorde da de ankom byen, var å sende telegrammer med nyheten om deres tilbakekomst fra ishavet og oppdagelse av nytt land. En av ekspedisjonslederne, Julius Payer, berettet senere at noen samer viste sin glede da de hørte ekspedisjonslegen Gyula Kepes diktere et telegram på ungarsk.

Men tilbake til Vardø i 2013: Flere av de tilstedeværende ytret sin glede over å være med på et møte som bragte sammen mennesker fra så mange land i Sentral-Europa, land som i deres levetid hadde vært skilt fra hverandre av Jernteppet. Denne gleden minte om et argument som ofte ble brukt da ekspedisjonen kom tilbake til Wien etter oppdagelsen av Franz Josefs land: at deltakelsen på ekspedisjonen av mennesker fra så mange folkeslag innenfor dobbelmonarkiet symboliserte samhold i Østerrike-Ungarn. I dag ble ekspedisjonens evne til å bringe sammen folk fra forskjellige nasjoner reflektert i den økumeniske gudstjenesten som ble holdt i Vardø kirke. Der ble også minneplaketten over ekspedisjonen, som nå henger i Vardøs rådhus avdekket.

Som kulturforskere blir vi slått av hvordan erindring så lett fører til at en gjenskaper fortiden. Slik iscenesettelse av fortiden, lenge etter at alle involverte er gått bort, kan noen ganger bygge på fortellinger som gjentas fra generasjon til generasjon, men baserer seg ofte på forskning på historiske kilder. Om noe i fortiden kan gjenkjennes i nåtiden, kan likheter dem i mellom – men også kontraster – forsterkes.

Der minneplaketten er tilpasset dagens behov – språket er engelsk –, kunne også samlingen benytte seg av musikk for å bringe kulturer og tider sammen. Under vårt foredrag viste vi til musikkstykkene som ble skrevet i Wien i anledning av ekspedisjonens hjemkomst. Og slik skjedde det at vi ved banketten – etter utskrifter i hotellets resepsjon og raske øvelser av en pianist og etterkommer fra Italia – fikk høre tonene til nordpolsfarer-valsene skrevet av komponisten Carl Michael Ziehrer i 1874, spilt for kanskje første gang på over hundre år.

Videoer laget av deltakerne

• vårt foredrag
• foredraget til Radek Polách
• tv-innslag