Denne bloggen skrives på vei tilbake fra Arktis på skipet ”Fram”. Det vil si, de siste dagene har vi vært ombord på Hurtigrutens isklasseskip ”Fram”. Ulrike har vært med som invitert gjesteforeleser i anledning av Nansen/Amundsen-året. Vi har også nytt godt av spesialkunnskapen til professor i vitenskapshistorie Robert Marc Friedman om Nansen og Amundsen, samt lokalkunnskapen til statsviter og tidligere Svalbardpostenredaktør Torbjørn Pedersen om hvem som har kontroll over ressursene utenfor Svalbards kyster. Vi har observert isbjørn, vært på befaring ved isbre, undersøkt arkeologiske levninger, og nådd 80º nord, der 200 polarturister skålte i trygg avstand fra en flokk hvalross på øya Moffen, med Nordpolen et sted bak horisonten.

Når denne ekspedisjonscruisen når Tromsø, på veien til sin endelige destinasjonshavn i Bergen, går vi av. Kommer vi til å feires av Tromsøs befolkning i det vi forlater skipet? Antakeligvis ikke. I september 1874, da den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen nådde Tromsø på vei hjem til Wien, ble derimot den mottatt av et folketog gjennom byens gater. Elling Carlsen, ishavskipper og eneste nordmann ombord, forlot ekspedisjonen i Tromsø, og senere ble det arrangert en bankett i hans ære i prestegården (som den gang lå på Storgata, for de av dere som kjenner Tromsø). Vi legger mye vekt på mottakelsesfeiringer ved hjemkomster fra Arktis i vår forskning, men kommer ikke til å oppleve slike selv. I dag feires ikke returnerende fra Arktis i storstilte offentlige masseoppløp og nøye arrangerte seremonier som de gjorde på 1800- og tidlig 1900-tallet. En forklaring på dette ligger i at vi på ”Fram” er turister og ikke oppdagere, men i dag feires heller ikke ”ekte” polarreisende med opptog og banketter. Hvorfor ikke?

Vi forsøkte å besvare dette på et vis i et konferanseinnlegg som vi holdt i Longyearbyen før vi gikk ombord i ”Fram”. Innlegget handlet om hvordan grensene til Arktis har vært satt i forskjellige perioder - en veldig god indikator på hvordan vår oppfattelse av Arktis har endret seg. I dag finnes det flere offisielle eller vitenskapelige avgrensingsmåter. Den eldste og minst fleksible er polarsirkelen. Forskere har foreslått flere alternativer til denne avgrensingen, blant annet det området i Nord som ikke blir varmere enn gjennomsnittlig 10 grader om sommeren. Men alle slike grenser fastlegges i forhold til mer allmenne oppfattelser av hva Arktis burde være, og i tidligere tider har slike oppfattelser variert like mye som de gjør i dag.

Derfor har vi, når vi har undersøkt vårt materiale fra 1870-tallets østerriksk-ungarske ekspedisjon, sett på mange forskjellige typer kilder – blant annet kart, bilder, avisartikler, og fortellinger - for å fastlegge de mange forskjellige oppfattelsene av hvor grensene til Arktis går. Disse går for det meste på skillene mellom kulde og varme, mellom åpent hav og is, mellom det tilgjengelige og utilgjengelige, mellom det kjente og ukjente, mellom kultur og natur.

Når begynner Arktis for ekspedisjonen? I det ekspedisjonen forlater siste havn i 1872 - som var Tromsø? I det den passerer Nordkapp og forlater Europa? I det den møter iskanten? I det den for siste gang møter et skip fra Europa utenfor Novaja Semlja? Eller i det ekspedisjonsskipet ”Tegetthoff” fryses inn i isen? På veien hjem møter ekspedisjonen slike grenser i omvendt rekkefølge. Den forlater Arktis i det polfarerne når iskanten, blir plukket opp av et russisk fangstskip ved Novaja Semlja eller dukker opp i Vardø i september 1874. Den ene av ekspedisjonens to ledere, Julius Payer, velger å avslutte sin ekspedisjonsberettelse i det polfarerne krysser polarsirkelen.

Problemet blir at grensen settes forskjellige steder og dermed skapes flytende og tvetydige mellomrom: steder som delvis er Arktis, delvis ikke er Arktis. Hvilken grense får mest hevd henger sammen med konteksten. Før den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen så en på Spitsbergen (dagens Svalbard) og Novaja Semlja som egnete utgangspunkter for forsøk på å nå Nordpolen. I og med at denne ekspedisjonen oppdaget Franz Josef Land, endret oppfatningen seg: det nordligere Franz Josef Land ble nå sett på som et egnet utgangspunkt for å nå Polen. Grensen mellom det kjente og det ukjente - og dermed én oppfattelse av grensene til Arktis - hadde flyttet på seg fra nord for Novaja Semlja til nord for det nyoppdagete Franz Josef Land.

Her blir et begrep fra en kanadisk geograf, Louis-Edmond Hamelin, svært relevant. Han snakker om ”avnordifisering”, og vi kunne like gjerne snakke om ”avarktifisering” – eller i hvert fall underlige mellomrom, der det som før ble oppfattet som Arktis framstår som mindre arktisk. Henger dette sammen med en historisk prosess der Arktis blir mer og mer kjent og tilgjengelig? Cruiseskipet vi befinner oss på (som akkurat nå nærmer seg Nordkapp) er et godt eksempel. Når vi ser hvalross, isbjørn og isbreer som munner ut i havet, vet vi at vi befinner oss i polare strøk. En vellykket, men vanskelig landsetting på Bjørnøya gir også cruiset et snev av ekspedisjonens usikkerhet. Men når en spiser fra buffeten eller sitter på panoramadekket med en kopp kaffe, kommer det arktiske litt på avstand. Likevel ble vi gjenstand for festlig oppmerksomhet, om ikke ved hjemkomsten: innbyggerne i Ny Ålesund på Svalbard feiret sesongens siste cruiseskip ved å møte fram på kaien med en improvisert (og merkbart parodisk) orkester i det vi forlot havnen.

Konferansen i Longyearbyen var forøvrig arrangert av forskningsgruppen ”Narrating the High North” ved Universitetet i Tromsø, i samarbeid med Svalbard Museum og Tromsø Museum - Universitetsmuseet. ”Narrating the High North” forener historikere, litteraturvitere og statsvitere som arbeider med spørsmål angående polar politikk, nordlysets vitenskaps- og kulturhistorie, samt litterære og kulturelle behandlinger av Arktis. Konferansen var en møteplass for ideer og forskning innenfor humaniora angående Arktis, og det er viktig at slike forskere, som ellers fordyper seg mest i kilder i arkiver og samlinger, får oppleve det faktiske Arktis. Men kan vi kalle det Arktis når det kan holdes konferanser og turistcruise der? Hvilke begreper har vi om Arktis som gjør dette mulig? Hvordan har dette forandret seg fra tidligere oppfatninger, og hvilke bilder av Arktis henger igjen fra eldre tider? Er Arktis blitt mindre arktisk?