11. oktober 1874 ankom nordpolfareren Julius Payer fødselsstedet Schönau ved Teplitz i det østerrikske kronlandet Kongeriket Böhmen for å bli feiret etter sin innsats under den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen 1872-1874. 136 år senere reiser vi selv med fly til Wien og med tog til Praha og videre til Teplice i den tsjekkiske republikk for å gå i hans fotspor.

Vi er midt opp i et større forskningsarbeid omkring ekspedisjonen og hvordan den ble mottatt i Europa, og det er vanskelig å rive seg vekk. Våre feriemål bestemmes ofte i henhold til våre forskningsinteresser. Mottakelsen av denne ekspedisjonen til Arktis hadde forgreninger i store deler av det utstrakte keiserriket Østerrike-Ungarn (og utenfor selvsagt), så det er mange steder det kan være verdt å besøke.

Men hvorfor besøke de steder vi forsker på? Hovedmaterialet vårt er skriftlig og ligger for det meste i sentrale arkiv, f.eks. i Wien. Hva kan være verdt å hente i et sted som Teplice?

Julius Payer ble født i 1841 i Schönau, et lite kursted som var i ferd med å vokse sammen med den større naboen Teplitz. Den gangen bodde en stor tysktalende befolkning i Teplitz og Schönau, og stedet var et av de mest populære badestedene i Sentral-Europa. Her hadde skikkelser som Beethoven, Goethe, H.C. Andersen, og mange andre kjente kulturpersonligheter og kongelige feriert gjennom tidene. Det var her at monarkene i Østerrike, Prøyssen og Russland undertegnet alliansetrakten mot Napoleon i 1813.

Etter bare ti år i Schönau ble Payer sendt til kadettskole i nærheten av Krakau i dagens Polen, og kom deretter bare tilbake på besøk. Men når han kom tilbake til Europa som medleder for den vellykte polarekspedisjonen ble han med en gang utnevnt som æresborger både i Teplitz og i Schönau, og invitert dit for å feires. Feiringen varte i to dager, med høydepunkt i det nybygde teatret i Teplitz. En tavle ble satt opp på fødehuset hans ”zum Morgenstern” (morgenstjerne) på Schönauer Badegasse. En liten park som ble brukt av badgjestene for kveldspromenader ble senere gitt navnet ”Payer-Anlagen”, og en gate ble også oppnevnt etter Payer.

I dag heter parken Havličkovy sady; den er skyggefull og behagelig, og i det ene hjørnet står et krigsmonument fra kommunisttiden. Teplice er en tsjekkisk by, med fremdeles stor pågang av badegjester, store betongbygg i utkanten, og mange praktfulle villaer fra 1800-tallet, noen i forfallen tilstand. Payers fødehus heter nå ”Dům J. Payera” (dům betyr ”hus”) og er blitt til ”Hotel Payer”. Tavlen fra den gang er erstattet av to nye, én på tsjekkisk, og én på tre språk. Noen av maleriene med arktiske temaer som Payer malte befinner seg i det lokale museet og i sparebanken.

Lokalhistorisk dokumentasjon finnes ofte i slike byer, og vi ble svært vennlig mottatt på museet, der vi hygget oss i biblioteket med gamle reisehandbøker og dokumentasjon av konferansen som den Tsjekkiske geografiske foreningen holdt over Payer i 1991. Men hovedgrunnen til at vi var der var byens landskap. Ikke bare kunne vi nyte noen av de samme promenadene som ble brukt av badegjestene den gangen og besøke den nye og imponerende botaniske hagen (vi var tross alt på ferie), men vi kunne få en følelse av det rommet som feiringen i 1874 fant sted i og Payer vokste opp i.

På 1990-tallet og utover i 2000-tallet har kulturvitenskapene gjennomgått det som kalles en ”romlig vending”, med mye teoretisering og konkret forskning omkring hvordan rom oppfattes og formidles gjennom forskjellige former for media, både i dag og historisk. Forskere er blitt mer bevisst at media, som i sin videste betydning (dvs. alle former for overføring av tegn og sanseinntrykk) er selve basisen for all kulturvitenskap, i seg selv er et romlig fenomen som ikke bare formidler men også skaper romfølelse.

Selv er vi opptatt av å kartlegge mottakelsen - og mottakelsesfeiringene - av ekspedisjonen som mediale rom som virker sammen med de fysiske rommene Payer og andre har beveget seg i. Publikum på 1870-tallet ville ikke bare lese om sine helter, de ville også se dem, og dermed måtte de transporteres – dvs. formidles rent kroppslig – fra sted til sted langs jernbaneskinner og i gater, til forskjellige samlingsplasser og bygninger.

Turen til Teplice – og til Teplitz – ble altså ikke bare en turistisk utflukt eller en nostalgisk leten etter fortiden, men også en viktig måte å erfare – som forskere – de rent konkrete rommene som beskrives med innforståtte og knappe ordelag i avisreportasjene fra 1874, og dermed sikre våre tolkninger av disse. Dessuten er det viktig å forstå på en fysisk konkret måte de endringene stedet har gjennomgått for dermed å bli bevisst konteksten vi selv befinner oss og skriver vår forskning i.

Det må likevel innrømmes at vi følte en hang til biografisk spekulasjon når vi spiste frokost på Hotel Payer og så oppover klippen bak hotellet: kanskje det var her alpinisten og senere polarreisende Payer fikk sin hang til fjellbestigninger?