Mange husker sikkert fra barndommen sin fortellinger om heroiske polfarere som Fridtjof Nansen. Men hvor mange har tenkt over hvordan disse fortellingene har påvirket måten de ser og tolker det arktiske på? Og hva betyr slike etablerte historiske bilder for senere politiske og kulturelle forestillinger av Arktis, fram til i dag?

Det var slike spørsmål som inspirerte forskningsprosjektet Arktiske diskurser som vi begge har vært tilknyttet til. Prosjektet ble finansiert av Norges forskningsråd og varte fra 2005 til 2012.

Arktiske «diskurser»?
«Diskurs» er et begrep som brukes mye i dagens akademiske og medieverden. Mye av vår viten om Arktis får vi gjennom skriftlige kilder: vitenskapelige beskrivelser, ekspedisjonsfortellinger, reiseberetninger og skjønnlitterære verk. Diskurs («språkbruk») betyr i denne sammenhengen ikke noe annet enn at vi gjennom uttrykk i disse mediene skaper ulike forestillinger om Arktis. Disse påvirker hvordan vi tenker over Arktis og dessuten hvordan vi opplever Arktis når vi faktisk er i Arktis. Som det står i avslutningsrapporten til prosjektet: Den arktiske diskursen formes og utvikles i skjæringspunktet mellom faktiske erfaringer og ulike konvensjoner. Vi vet f.eks. at mange oppdagelsesreisende i Arktis brukte mye tid på å lese om tidligere beretninger om Arktis, både hjemme og når de var på tur; de skrev seg således inn i en tradisjon, de fortsatte å skape – og underveis ofte endret på – en særegen diskurs om det nordlige.

Forskningsprosjektet Arktiske diskurser var et samarbeid mellom 17 forskere innenfor fagene engelsk, nordisk, allmenn litteratur, samisk, fransk, russisk, tysk og historie ved Universitet i Tromsø (i dag UiT Norges arktiske universitet), i tillegg til aktive samarbeidspartnere ved Umeå Universitet, København Universitet, Universiteit van Amsterdam og University College London. I tillegg var 2 stipendiater og 1 postdok tilknyttet prosjektet. Det ble utgitt en rekke publikasjoner i tidsskrifter og antologier samt to artikkelsamlinger, en på engelsk (Arctic Discourses) og en på norsk (Reiser og ekspedisjoner i det litterære Arktis). Artiklene i samlingene gir et godt inntrykk av sentrale resultater i prosjektet:

• Ofte står Arktis og beboerne der for noe opprinnelig og primitivt. Noen vil bevare Arktis som et uskyldig sted, eller som et sted for renselse, og for prøvelser av mandig styrke. Andre vil utvikle Arktis i sivilisasjonens tegn og til nytte for menneskeheten. Det er denne ambivalensen som kjennetegner mange diskurser om det arktiske og som er relevant i forhold til f.eks. politiske eller kulturelle forestillinger om det nordlige.
• Stereotypiene om Arktis er altså ikke enhetlige; de bærer med seg ulike meninger. De beveger seg kontinuerlig i motstridende retninger, avhengig av konteksten: mot det lyse og det mørke, mot det uskyldige og det uhyggelige, mot det vakre og det farlige, mot det feminine og det maskuline, osv.
• Forestillinger om Arktis kan ofte knyttes til hjemlige politiske, sosiale og kulturelle forhold i Europa og Nordamerika.
• Vitenskapelige tekster om Arktis kan ofte ha litterære innslag: Vitenskaps- og litteraturspråk kan ikke alltid skilles på en enkel måte i skildringer av Arktis.
• Der polarhistorien har framstått tradisjonelt i form av forskjellige nasjonale fortellinger, har prosjektet hatt et svært kosmopolitisk og sirkumpolært perspektiv. Dermed ble det mulig å spore nyanser, endringer og kontinuiteter av det arktiske i tid og i rom.

Prosjektet har bragt oss lengre i å forstå hvorfor f.eks. Nansens ekspedisjonsberettelser er mer spennende og lesbare enn andres og fikk så stor gjennomslagskraft blant samtidens og ettertidens lesere. En annen figur som har fått særlig oppmerksomhet i prosjektet er den danske oppdagelsesreisende Knud Rasmussen, som viser en dobbelthet i den europeiske holdningen til urfolk, som både patroniserende og selvkritisk. Prosjektet viser også hvor mye Arktis har bidratt til ulike kulturelle uttrykk i Europa og Nord-Amerika, ikke minst i form av skjønnlitteratur, satire og film.

Arktiske moderniteter
Men arbeidet er ikke avsluttet. Mye av det vi har kommet fram til, blir holdepunkter i et nytt forskningsprosjekt som vi begge er tilknyttet til, Arctic Modernities, finansiert gjennom Forskningsrådets polarprogram POLARPROG. Prosjektet (leder Anka Ryall) startet i august, med et symposium i Tromsø på forskudd, i april 2013.

Prosjektet skal ha tre fokusområder: kjønn, urfolk og økologi. Noen av spørsmålene som vi stiller i forhold til disse er:

• Hvordan forholder seg det moderne Arktis til det Arktis vi kjenner fra mer tradisjonelle heroiske oppdagelsesfortellinger?
• Opprettholdes skillet mellom natur og kultur i det moderne Arktis?
• Hvordan kan det ha seg at Arktis som har stått for et mer opprinnelig, urørt en, nå også oppfattes som framtidens sted, stedet for moderne vitenskap, ressursutvinning og utopier?
• Hvordan har naturvitenskap, turisme og internasjonal politikk f.eks. bidratt til at Arktis er blitt en del av den globale moderniteten?
• Kan litterære og kunstneriske retninger som modernisme og postmodernisme bidra med alternative visjoner for Arktis i en tid der utvikling, ressursutvinning, forskning, militarisering og issmelting truer med å forandre Arktis?
• Er modernitet et rent vestlig prosjekt som streber mot det samme overalt, eller kan man tenke seg lokale moderniteter i (og fra) Nord? Eller er det lokale dømt til stå i motsetning til de moderne livet?
• Når politikere og universiteter går inn for «nordområdesatsinger» og konferanser med navn som «Arctic Frontiers», er det for å møte nye utfordringer, eller gjentas bare svært etablerte og gamle forestillinger – og «diskurser» – om Arktis?

Arctic Modernities skal organisere en internasjonal konferanse i Tromsø i september 2014.