Øygruppen Frans Josefs land, nordøst for Svalbard, ble offisielt oppdaget av den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen i 1873, og gitt navn etter keiseren og kongen av Østerrike-Ungarn, Franz Josef I.

I Wikipedia og andre steder kan man likevel lese at øygruppen sannsynligvis ble observert av fangstmennene Nils Fredrik Rønbeck og Johan Petter Aidijärvi allerede i 1865.

Rønbeck, som var en framgangsrik polarskipper basert i Hammerfest (han kom opprinnelig fra Sverige, født Nils Fredrik Rönnbäck), omtales til og med som oppdageren av Frans Josefs land. Rønnbeck og Aidijärvi (eller Aitijärvi) skal ha tatt turen til det som senere ble kalt Frans Josefs land allerede i 1865, men unnlatt å fortelle noen om øyene i frykt for å avsløre jaktmarker som de ville ha for seg selv.

Hvorfor er det uklarhet rundt denne oppdagelsen? Et svar er at det er forskjell mellom 1) å se land og ikke fortelle noen om det og 2)  faktisk gå i land og rapportere om det til allmenheten. “Oppdagelse” har alltid vært et vanskelig begrep, selv når det gjelder land der det aldri har bodd mennesker. Det har forøvrig aldri blitt funnet spor av noen forhistorisk urbefolkning på Frans Josefs land.

Den andre grunnen til uklarheten er at kildene om Rønbeck og Aidijärvis reise er så usikre, at de verken kan bekrefte at Rønnbeck og Aidijärvi var der eller om de så land.

Hovedkilden er Gunnar Horns lille bok Franz Josef Land: Natural History, Discovery, Exploration, and Hunting, utgitt i 1931 i serien “Skrifter om Svalbard og Ishavet”. Geolog Gunnar Horn (1894-1946) var blitt ansatt hos Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser i 1929. I 1930 var han med på en ekspedisjon for å annektere Victoriaøya på Frans Josefs land, fire år etter at øygruppen som helhet hadde blitt annektert av Sovjetunionen, som var det første landet som hadde lagt krav på territoriet.

Horns bok kan leses både som en beskrivelse av Frans Josefs land og som et ledd i en argumentasjon som skulle støtte opp om det som i dag er blitt kalt norsk ishavsimperialisme. At norske ishavsseilere skulle ha oppdaget øygruppen kunne tas til inntekt for norsk hevd på territoriet. Side 11 i boken fanger blikket med kapitteloverskriften “Discovery and Exploration”, tett fulgt av “Rønnbeck and Aidijärvi 1865”.

Samtidig er Horns kilde ganske usikker, siden den er basert på en muntlig overlevering fra 1929, altså 64 år etter toktet.

Hva kan man gjøre i slike tilfeller, hvis man ønsker å unngå ønsketenkning og samtidig holde seg til en streng vitenskapelig og kildekritisk vurdering?

I fjor ble resultatet av et større forskningsprosjekt om forholdet mellom Norge og Russland publisert, et samarbeid mellom norske og russiske forskere. Her drøfter historiker Jens Petter Nielsen fra UiT Norges arktiske universitet blant annet kravene på Frans Josefs land – på nøkternt vis. Han påpeker at en slik seilas godt kunne ha skjedd, men at bevismaterialet er tynt.

Dessuten legger Nielsen vekt på det usannsynlige ved at en norsk oppdagelse i 1865 1) var ukjent for andre nordnorske fangstfolk og polarentusiaster fra samtiden, 2) ikke ble nevnt i den norske ishavskipperen Elling Carlsens dagbok fra den østerriksk-ungarske polarekspedisjon, utgitt i Tromsø i 1875, 3) ikke var kjent for polarhistorikeren Gunnar Isachsen, som fram til en brann i 1916 hadde tilgang til mange gamle loggbøker, og ikke minst 4) at verken Rønnbeck eller Aidijärvi gikk ut med saken i forbindelse med den østerriksk-ungarske ekspedisjonens hjemkomst til Europa i september 1874.

Det siste punktet kan vi utdype på bakgrunn av egen forskning. Under feiringen i Tromsø av Elling Carlsens deltakelse på den østerriksk-ungarske ekspedisjonen den 26. oktober 1874, ble det lest opp et telegram med lykkeønskninger fra en rekke byfolk og ishavsskippere fra Hammerfest, gjengitt i avisen Tromsø Stifstidende. Blant de undertegnede finner vi både “Adijewi” og “Rønbæk”. Når vi tar hensyn til datidens varierende stavemåte av familienavn og at redaksjonen antakeligvis hadde skrevet av navnene fra en håndskreven telegramseddel, er dette sannsynligvis Aidijärvi og Rønbeck. I 1875 ble begge ishavsseilerne registrert i folketellingen som fastboende i Hammerfest (Johan Petter Aidijervi og N. F. Rønbæck). Begge deltok altså i den offentlige feiringen av Carlsens deltakelse på ekspedisjonen og kunne ha opplyst om en tidligere ekspedisjon.

Verken Horn eller Nielsen nevner for øvrig et mye tidligere mulig besøk på Frans Josefs land av den nederlandske sjøfareren Cornelis Roule, rundt 1700. I kjølvannet av den østerriksk-ungarske ekspedisjonens tilbakekomst ble den nederlandske skipsreisen omtalt i det geografiske tidsskriftet Tijdschrift van het Aardrijkskundig Genootschap fra 1876, under overskriften “Het land ten Noorden van Novaja Zemlja”. Kilden her er en bok av Nicolaas Witsen, borgermester i Amsterdam, utgitt i 1705.

(Om denne tidligere oppdagelsen ligger bak etableringen av den nederlandske ferieøya Nieuwe Curacao på Frans Josefs land, beskrevet av vår kollega Henning Howlid Wærp i den nylig utgitte romanen En Øyreise, skal vi ikke ytre oss om her.)

VIDERE LESNING

—. “Tromsø den 28de Oktober 1874”. Tromsø Stiftstidende 29.10.1874, s. 1-2.

Davydov, Ruslan, Jens Petter Nielsen, og Einar Niemi. “Fangstrettigheter, suverenitet og grenser til havs”, Russland kommer nærmere: Norge og Russland 1814-1917. Red. Jens Petter Nielsen og Petia Mankova. Oslo: Pax, 2014, s. 254-72, 564-67.

Horn, Gunnar. Franz Josef Land: Natural History, Discovery, Exploration, and Hunting (= Skrifter om Svalbard og Ishavet 29). Oslo: Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, i kommisjon hos Jacob Dybwad, 1930.

J. [muligens M. H. Jansen] “Het land ten Noorden van Novaja Zemlja”, Tijdschrift van het Aardrijkskundig Genootschap 1 (1876), s. 157-58.

Schimanski, Johan, og Ulrike Spring. Passagiere des Eises: Polarhelden und arktische Diskurse 1874. Wien: Böhlau, 2015, s. 216 og 441.

Witsen, Nicolaas. Noord en Oost Tartarye. 2. utg. Amsterdam: Halma, 1705. Bd. 2, s. 920. -Bd. 1 - Bd. 2

Wærp, Henning Howlid. En øyreise: Roman. Tromsø: Margbok, 2015.