Mat og drikke har alltid spilt en avgjørende rolle for polarekspedisjoner. I områder med lite naturlig vekst er mat vanskelig å få tak i og lett å gå tom for. Polarekspedisjonenes historie er full av tragiske historier som skylder mangelen på mat. Kanskje det mest kjente – og dramatiske – eksemplet er ekspedisjonen til engelske John Franklin som reiste med 128 menn til det kanadiske Arktis i 1845. Ingen overlevde. I etterkant fant man ut at mange av mennene hadde fått for mye bly i kroppen. Lenge trodde man at blyet kom fra hermetikkbokser, men den nyere forskningen tror heller at forgiftningen kom fra vannledningen de brukte for å få frisk vann. Mennene klarte heller ikke å skaffe nok mat til å overleve, noe som trolig også førte til kannibalisme.

Den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen, som reiste fra Tromsø 30 år senere, hadde mer hell. Alle med unntak av en mann som døde av tuberkulose kom tilbake til Europa, og mengden mat var aldri et problem. Det var derimot kvaliteten.

Tilgangen på mat i polare strøk kan ofte være stor, bare en vet hvordan en skal få tak i det. En senere polarreisende, Vilhjalmur Stefansson, mente at en kunne overleve i nesten enhver sammenheng i Arktis, uten medtatt proviant. Men i 1872–1874 spiste de østerriksk-ungarske polarfarerne mat fra en kombinasjon av kontinentale og arktiske kilder.

Den daglige menyen

Hva var så den daglige menyen? Ifølge ekspedisjonslederne trengte en mann på en polarekspedisjon ca. 2 pund daglig, det er sirka 1 kilo. Her følger et eksempel på menyen:

• Til frokost: kakao, kavringer og smør
• Til lunsj: suppe, boiled beef (hermetikkboks), hermetiske grønnsaker og svart kaffe
• Til middagen: te med brød, smør, ost og skinke

Hvis man tenker på arbeidet de måtte utføre og energien de brukte til daglig, er det ikke mye, sett fra dagens perspektiv. Annen mat som sto på spiseplanen var kjøttekstrakt, ris, ertepølse og makaroni eller nudler.

Men utfordringene sto i kø:

1. kulden: Mye mat måtte tines før den kunne spises, og knivene var ofte så kalde at de gikk i stykker med en gang man brukte dem.
2. skjørbuk: Dette er en sykdom som forårsakes av mangel på vitamin C og som var svært utbredt blant polarreisende. På 1870-tallet var årsakene til skjørbuk ikke fullstendig kjent, men man visste at mange hadde dødd som følge av sykdommen og at midler som f.eks. sitron hjalp å motvirke den. Mennene fikk derfor daglig sitronsaft. Likevel fikk noen menn lette former av sykdommen, og disse fikk i tillegg fersk blod fra dyrene som ble skutt.
3. fersk mat: Dette var vanskelig å få tak i, og mennene løste det på to måter: De laget en liten urtehage og de gikk på jakt. De klarte faktisk å plante karse og kål i kjøkkenet, men måtte gi opp når det gjaldt reddiker.

Mat og hierarki

Mat var ikke bare viktig for å overleve, men kunne også brukes for å synliggjøre og bekrefte sosiale strukturer om bord. Et eksempel er fordelingen av kjøttet til isbjørnene de skjøt (til sammen 67 isbjørn): Mens alle mennene fikk dele bryststykket og de fire lårstykkene, fikk legen tungen, kokken hjerte, de skjørbuksyke blodet, mens hundene fikk rykkgraden og ribben som var renset for kjøttet. Leveren ble kastet i vannet fordi den ble ansett som helseskadelig. Spørsmålet er hvem som fikk hjernen? Ikke uventet var det offiserene!

Med måtehold - men absolutt anbefalt - skulle man nyte alkohol. Ekspedisjonslederne anså alkohol som viktig for helse og sosialt samvær. Utfordringen var også her at vin fryste i kulden. Tilberedelse av kjemisk vin var et alternativ, men denne vinen smakte dårlig. Det ble brygget øl på engelske polarekspedisjoner, men lederne for den østerriksk-ungarske ekspedisjonen var mot forsøket, fordi det utviklet seg for mye damp og kulden gjorde det vanskelig til å få ølet til å gjære. Alkohol var likevel noe spesielt: Til jul 1872 fikk hver mann en halv flaske ekte vin, en kvart flaske kunstig vin og et glass grogg, men, som ekspedisjonsleder Payer skrev i sine erindringer, var groggen ”saa svag, at hvert Spædbarn havde kunnet drikke den” (Payer 1876, s. 67; 1877, s. 62). Også her ble hierarkiet synlig: Offiserene fikk en flaske sjampagne.

Da ekspedisjonen etter mer enn to år i isen ankom Vardø i september 1874, fikk de servert god borgerlig mat, men, som beretningene viser, det tok noe tid før de kunne venne kroppen sin igjen til slike tegn av sivilisasjonen.

Videre lesing:

Payer, Julius. Die österreichisch-ungarische Nordpol-Expedition in den Jahren 1872-1874, nebst einer Skizze der zweiten deutschen Nordpol-Expedition 1869-1870 und der Polar-Expedition von 1871. Wien: Alfred Hölder, 1876.

Payer, Julius. Den østerrigsk-ungarske Nordpol-Expedition i Aarene 1872-1874: tilligemed en Skitse af den anden tydske Nordpol-Expedition 1869-70 og af Polar-Expeditionen i 1871. Overs. F. O. Guldberg. Kristiania: Den norske Forlagsforening (H. Aschehoug & Co. Alb. Cammermeyer. J. W. Cappelen. P. T. Mallings Boghandel.), 1877.

Battersby, William, "Identification of the Probable Source of the Lead Poisoning Observed in Members of the Franklin Expedition", Journal of the Hakluyt Society, 2008. 

Stefánsson, Vilhjálmur. The Friendly Arctic: The Story of Five Years in Polar Regions. New York: Macmillan, 1921.