Det store forskningsprosjektet som vår forskning er en del av, Arktiske diskurser, skrider framover. I høst kom en artikkelsamling på engelsk som presenterer hva prosjektmedlemmer og andre forskere, i Tromsø og i Tyskland, Danmark, Storbritannia, Canada og Sverige, har kommet fram til underveis om litterære og kulturelle bearbeidelser av Arktis. Her finner vi analyser av ekspedisjonsberetninger, romaner, krim- og skrekklitteratur, operaer, musikk, politiske dokument og urfolkslitteratur.

Selv har vi skrevet om isbjørn. Isbjørn er viktige, som vi vet. Alle kjenner Knut fra Berlin (som ikke lenger er så søt).

Vi har foretatt en statistisk analyse. I 52 av de 320 tekstene og bildene med arktisk stoff som vi har sett på i vitsebladene i Wien i ukene etter at den østerriksk-ungarske ekspedisjonen kommer tilbake fra Franz Josefs Land i 1874 (se vår første blogg for mer om dette materialet) finner vi isbjørn nevnt eller avtegnet.

Dette er ikke overraskende. For de fleste, og ikke minst mannen eller kvinnen på gaten i Wien på 1870-tallet, var Arktis et nokså ukjent sted. Det som vanlige folk i Sentraleuropa visste den gang om Arktis var at det lå ved Nordpolen, var kaldt, fullt av is, – og at det fantes isbjørn der. Om de noen gang hadde sett noe fra Arktis, var det nettopp isbjørn, på zoologisk hage.

Det var flere grunner til at isbjørn kunne ha stor appell. De kunne kobles til Arktis. På tysk og norsk heter de isbjørn. Arktis = et kalt sted fullt av is. De var farlige og grusomme, altså spennende, symboler på naturens krefter. Arktis = et farlig sted. De var (tilnærmingsvis) hvite, og ikke brune som vanlige bjørn: Arktis = et annerledes sted. De bekreftet altså flere av de verdier folk forbandt med Arktis. Etterhvert har de etablert seg som et standardtegn. Det er nok å ha et bilde av en isbjørn, så vet folk at det handler om Arktis.

Den østerriksk-ungarske ekspedisjonen hadde dessuten støtt på, drept, spist og flådd mange isbjørn mens de var i Arktis. Noen av skinnene hadde de med hjem som gaver og suvenirer. De ble avfotografert ikledd hvite pelser. Noen husket at båten som ekspedisjonssponsoren Grev Wilczek hadde hyrt i Tromsø og brukt på en støttetokt for hovedekspedisjonen i 1872 het Isbjørn.

Det var riktignok mye annet som også fanget oppmerksomheten i alt virvaret om Arktis i Wien september 1874. Men i de satiriske ukebladene har vi funnet spesielt mange isbjørn. Hvorfor dette?

Kanskje er isbjørn i seg selv morsomme. Hvite bjørn! Har du hørt maken! Bjørn er jo brune. Fantasien vekkes. På østerriksk tysk kan en lage ordspill på ord som Bärenzucker (bjørnesukker, altså lakris). Selv om bjørn er farlige, liker de (og kan lokkes med) honning – kanskje liker også isbjørnen honning? Isbjørn kan også tegnes med menneskelige trekk, utstyres med briller, snakke, osv. Det forholder seg faktisk slik at de fleste isbjørnene i de vanlige avisene er farlige vesener, mens de i vitsebladene er koselige.

Likevel er kanskje det viktigste resultatet fra vår forskning at materialet viser at isbjørn svært ofte brukes for å uttrykke noe om hjemlige forhold: politikk, identitet, livsstil osv. Dette bekrefter det vi tenker om hvordan ekspedisjonen ble mottatt på: når folk prater om Arktis, sier de egentlig mer om Sentraleuropa enn om Arktis. I det satiriske materialet er det bare et lite skritt fra å tenke seg isbjørn med menneskelige trekk til å tenke seg at det finnes et samfunn av siviliserte isbjørn der oppe i Franz Josef Land, et samfunn som ligner et fordreid versjon av det egne. Arktis = et speilbilde. Dette er en fantasi som utbroderes i det vide og det brede i vitsebladene, der også andre arktiske dyr dras inn. I noen versjoner blir Franz Josef Land en oversjøisk koloni av Østerrike-Ungarn, med utvandrere fra hjemlandet som ansetter isbjørn for å bygge opp det nye riket. I andre versjoner kan isbjørn benytte seg, på svært menneskelig måte, av skipet og utstyret som ekspedisjonen har lagt igjen i isen.

Selv mener vi at denne bruken av isbjørn bekrefter en del prinsipielle poeng om den verden av tekst og bilde vi lever i. Isbjørn er en av disse ikoniske, dominante tegn som kan fylles av litt av hvert. De gjør det lett å koble sammen flere tankemåter eller diskurser i ett og samme grep. I dag kan det handle om klimaendringer og miljøødeleggelse. Den gang handlet det om det gode, borgerlige samfunnet og dets indre spenninger.