I helgen deltok vi på seminaret «Northern Nations, Northern Natures» i Stockholm. Ut fra et miljøhistorisk perspektiv, møttes unge, så vel som etablerte forskere fra Europa og Nord-Amerika, til inspirerende diskusjoner om Arktis og det nordlige.

I de siste årene har miljøhistorie vært gjenstand for økende interesse blant forskere. I dag er det allment kjent at klima endrer seg over tid. Miljøhistorien ser både på innvirkningen miljøet og klima har hatt på mennesker, og søker historisk dokumentasjon på endringer i miljø og klima. Doktoranden Dagomar Degroot har gjennom en nitid undersøkelse argumentert for at endret vær og isforhold under den lille istid (rundt regnet fra 1400-tallet til 1800-tallet) påvirket oppdagelsesreisene til de nederlandske polarfarerne på slutten av 1500-tallet – mest kjent er Willem Barents.

Gjennom bruk av arkeologiske funn, data over plantefossiler, dendrokronologi (treringdatering), lokale kunnskaper, historiske fotografier og skriftlige kilder har doktoranden Isabel Lemus-Lauzon undersøkt menneskenes påvirkning på landskapet i Nunatsiavut, et av de få stedene i det nordlige Canada der inuittene sanket trær.

Seminaret fungerte som et møtested mellom miljøhistorikere og andre polarhistorikere og forskere. I vårt kulturhistoriske prosjekt om en polarekspedisjon på 1870-tallet har ikke vår fremste interesse vært miljøhistorie. Likevel, det var  berikende å se hvordan vår tilnærming kunne være relevant for miljøhistorien og omvendt. Det var fint å kunne bidra til en livlig diskusjon ved seminaret og samtidig lære av kunnskapen til miljøhistorikerne som var til stede. Som medarrangør Tina Adcock sa i oppsummeringen: Miljøhistorie er et stort telt («a wide tent»).

Som vi har beskrevet i tidligere blogger, tar vårt arbeid utgangspunkt i den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen (1872-1874). Den gang var forståelsen av miljøet annerledes enn den er i dag; naturen var noe som skulle beherskes og ingen hadde betenkeligheter med at 67 isbjørner strøk med underveis. Likevel kan vi konstatere at ekspedisjonen hadde sterke miljøvitenskapelige interesser, særlig gjennom meteorologiske observasjoner og undersøkelser av polarisen. Dessuten påvirket isforholdene i avgjørende grad ekspedisjonsforløpet, særlig etter at skipet frøs inn i isen og ble ført i en annen retning enn den som var tiltenkt.

Viktigst for vår tilnærming er at diskursen omkring ekspedisjonen kan fortelle oss mye om hvordan europeere på 1870-tallet oppfattet og definerte miljøet og naturen. Vårt innlegg på seminaret tok utgangspunkt i at Arktis ble oppfattet som en motsetning til den «siviliserte verden». En måte å undersøke dette på – og her tok vi opp tråden fra tidligere innlegg – var å se hvor grensene til Arktis ble satt i fortellinger om ekspedisjonen.

Som vi påpekte i bloggen vår om «Arktis eller ikke Arktis?», kan ikke grensene til Arktis defineres på en allmenngyldig måte. De markeres, forhandles og bytter sted ut fra den respektive historiske konteksten eller faglige tilnærmingen. Botanikere, meteorologer og geografer vil ha forskjellige svar på spørsmålet «hvor begynner Arktis». Befolkningen forøvrig vil ha sine egne forestillinger, påvirket av hvordan Arktis formidles i mediene. På 1870-tallet var grensene enda mindre entydige enn i dag, også fordi en visste så lite om forholdene nordpå. Det finnes ingen kart i vårt materiale med markerte grenser til Arktis, og grenser har heller ikke blitt tematisert direkte i skriftlige beskrivelser. Vår oppgave har vært å lese mellom linjene i fortellingene, og tolke bildene fra ekspedisjonen.

Kanskje mest interessant i forhold til bildet av Arktis som en motsetning til Europa er at dette sammenfaller med en motsetning mellom “villmark” og “sivilisasjon”, eller mellom “natur” og “kultur”. Bildet forvirres i det populære og humoristiske materialet omkring ekspedisjonen, der Arktis forestilles som en del av den hjemlige sfæren. Her blandes Arktis med Europa, som vi har sett i vår tidligere blogg om «Koselige isbjørn».

Diskusjonen på seminaret bragte for dagen en mengde innovative begrep og ideer, slik som urfolksmodernitet, minerale identiteter, formidlingskasser, isfjell på flaske, «røde» sild, banal militarisering, forventningsgeografier, pionérnasjoner, forstads-Arktis og historieløse steder. Alle virket mer eller mindre nødvendige for å beskrive den store variasjonen vi møtes med i Arktis – og på grensene til Arktis – når det gjelder definisjoner av natur, viten og urfolk. Som Tina påpekte: Seminaret viste oss en mosaikk av muligheter.

Selv ble vi inspirert til å ta med miljøhistoriske perspektiver i vårt eget arbeid. Som «diskurshistorikere», med interesse for  hvordan Arktis blir formidlet, må vi huske på at miljøet (særlig klima, vær, dyr, isforhold osv.) er en viktig aktør i lappeteppet av faktorer som bestemte hvordan ekspedisjonen kom seg hjem fra Franz Josefs land. Likeledes hvordan miljøet også satte premisser for hvordan ekspedisjonen kommuniserte sine erfaringer med omverdenen i etterkant. Det videre mediespetakkelet som fulgte ekspedisjonens hjemkomst til Europa i 1874 ble delvis bestemt av vær og vind, etterhvert som reisen sørover ble forsinket av storm på Nordsjøen, og hovedstaden Wien viste seg å være «uarktisk» varmt for årstiden. Derfor setter vi pris på den tverrfaglige utvekslingen som ble skapt gjennom dette seminaret.