Hvordan skal vi best møte de varslede nedgangstidene og den økende arbeidsløsheten? Krisen i verdensøkonomien burde åpne for de lengre perspektivene i politikken. Forskere og studenter ved universitetene står mer enn klare til å ta fatt på oppgaven med å forme morgendagens kunnskapssamfunn!

Forrige gang vi hadde nedgangstider og stor arbeidsløshet i Norge, ved overgangen fra åtti- til nittitallet, ble studenttallet nesten doblet på få år. Noen hevdet at universitetene indirekte ble brukt som arbeidsmarkedstiltak, men ser en på effektene av dette utdanningsløftet, ble utdanningsnivået i Norge hevet radikalt. Dette nyter vi godt av i dag med å ha et av verdens høyeste utdanningsnivåer i befolkningen.

Ulempen med den store studenttilstrømmingen var at universitetenes bygningsmasse, lærekrefter, pedagogiske kapasitet og infrastruktur ble overbelastet. Norske institusjoner har slitt med skeivforholdet mellom tilgangen på ressurser og omfanget av oppgaver helt til i dag, og vi har neppe kapasitet til å gjenta et nytt løft av slike dimensjoner. Vi vil likevel bidra, og vi er overbevist om at vi har svaret på fremtidens utfordringer: Satsing på kunnskap i form av kvalitet på utdanning og forskning. Opprusting av universitetene er viktig i denne sammenheng, gjennom økte basisbevilgninger, og med vekt på fullfinansierte studieplasser, flere rekrutteringsstillinger og utbygging av infrastrukturene.

Skal Universitet i Bergen og de andre forskningsuniversitetene i Norge videreutvikles som internasjonalt synlige forskningsuniversitet i toppklassen må basisbevilgningene til universitetene økes. De politiske ambisjonene er allerede formulert. Regjeringens Soria Moria-erklæring som påpeker at Norge må ta steget mot å bli et fullverdig kunnskapssamfunn, med sterkere satsing på forskning og utdanning og en bedre anvendelse av kunnskap i fremtidsrettede næringer, har tverrpolitisk støtte med forankring i Stortinget. Det er pengene og viljen til tilstrekkelig satsing det har skortet på hittil.

En mer langsiktig budsjettering og en større trygghet om basisbevilgningene kunne gitt rom for nye utdannings- og forskningssatsinger, føre til et langt høyere ambisjonsnivå på utdanningskvaliteten, og gi større muligheter til å få i gang forskningssatsinger som kan løse viktige globale utfordringer innen klima, miljø, fattigdom og helse.

Det moderne samfunnet blir mer og mer avhengig av forskning og vitenskap. I Norge kan vi i lengden ikke konkurrere internasjonalt på pris og billige varer. Skal vi opprettholde vår levestandard og vårt velferdssamfunn, må vi satse på kvalitet, kunnskap og innovasjon. En sterkere økonomisk oppfølging av regjeringens og Stortingets ambisjoner for utdanning og forskning ville gitt universitetene et betydelig større handlingsrom til å oppfylle våre andre samfunnsoppgaver: Verdiskaping, innovasjon og kunnskapsformidling til beste for nærings-, samfunns- og kulturliv. Særlig viktig er dette i lys av de varslede nedgangstidene, og de behovene for satsing på nye næringer, arbeidsplasser og en mer kunnskapsintensiv økonomi som disse skaper.

Flere av poengene i denne teksten bygger på en kronikk i BT jeg skrev sammen med leder i NSU ved UiB, Helene Cecilie Christiansen, 26. januar: