RRS «James Clark Ross» er ikke som andre skip. Siden hun er både isbryter og forskningsfartøy, har hun et vell av teknisk utrustning man ikke finner på andre fartøyer. Utrustningen har dog sin pris, både i form av mannskapsmengde og drivstofforbruk.

— Et handelsfartøy av samme størrelse hadde hatt et mannskap på 6-7 personer - mens vi for tiden har et mannskap på 28 ombord, sier 2. styrmann Piers Munoz Alvarez.

— Men vi har mye utstyr som skal opereres, og svært mange forskjellige oppgaver som skal løses, og trenger derfor et stort mannskap, sier han.

Mens forskere og “besøkende” ombord på skipet stort sett holder seg til de øvre dekk, er skipets nedre dekk fullt av maskineri, utstyr og spesielle rom som gjør det mulig for «James Clark Ross» å være til sjøs 57 døgn i strekk.

— Maskinrommene og utstyret i dem er i stor grad automatisert. Etter klokken fem om ettermiddagen er ikke maskinrommet - eller kontrollrommet - bemannet før etter frokost neste morgen, forteller 3. maskinist James Ditchfield.

— Men alle vi maskinistene har alarmer og informasjonspalener i lugarene våre, så vi får vite det dersom noe krever vår oppmerksomhet. I tillegg går vi en runde gjennom maskinrommene mellom klokken ti og elleve på kvelden, forteller han.

«James Clark Ross» har et diesel-elektrisk fremdriftssystem. Det vil si at store generatorer produserer strøm, som igjen driver en enorm elektromotor som driver selve propellen.

— Generatorene kan produsere opp til 8,2 megawatt. Det er nok til en ganske stor landsby - og det er jo i grunnen det vi er om bord på dette skipet, sier Ditchfield.

For tiden har skipet et mannskap på 28 og 24 forskere om bord. 52 mennesker skal både ha vann, varme, lys og mat. I tillegg kommer skipets behov for fremdrift, fryserom, kjølerom, vinsjer og en hel rekke andre systemer som skal holdes i gang.

Alt av maskineri og motorer som kan lage vibrasjoner, er plassert på gummimatter for å unngå at vibrasjoner og lyd forplanter seg i skroget.

RRS «James Clark Ross» har et dynamisk posisjoneringssystem, som gjør det mulig for skipet å ligge i én bestemt posisjon over lengre tid. Dette systemet gjør bruk av skipets propell, som står på en fast aksling, ror, samt to thrustere - en forut og en akterut.

— Thrusterne er litt for små for oss, og vi har litt problemer med å ligge med noe annet enn baugen mot vinden, som kan være en ulempe noen ganger - men det går stort sett greit, sier nestkommanderende Robert Paterson.

Selve thrusterne er montert i flukt med skipets skrog, og fungerer egentlig som en vannjet: vannet suges gjennom en tunnel, og presses ut gjennom en tunnelåpning midt under skipet. I åpningen står en dyse som kan roteres 360 grader rundt, og gir dermed stor frihet til å dytte kraften i den retningen som trengs.

Skipet har også et aktivt stabiliseringssystem. Det består av tre store ballasttanker, og ved hjelp av ventiler kan man bestemme hvor vannet skal flyttes - eller ikke flyttes.

— Man merker det godt om det systemet er ute av drift, for å si det sånn. Om skipet legger seg over mot styrbord, vil vannet også ha lyst til å bevege seg mot styrbord. Ved å lukke ventilene på toppen av tanken, hindrer vi det. Når skipet så legger seg over mot babord, lar vi vannet renne mot styrbord. Vannets bevegelser endrer dermed skipets tyngdepunkt i motfase med bølgene. Slik dempes den rullende bevegelsen fra side til side svært godt, forteller 3. maskinist Ditchfield.

Om nødvendig kan man også dytte vannet dit man vil ved hjelp av trykkluft. Dette er for eksempel brukt dersom skipet er frosset fast i isen. Da vil vannet dyttes først til styrbord, siden raskt til babord - og forhåpentligvis er dette nok til å bryte opp isen rundt skipet.

Det krevers 1,5 tonn drivstoff hver dag å holde skipet i gang. Det henger dårlig sammen med forskernes ønske om å kartlegge havisirkulasjonen i området for å kunne si noe om jordens klima og eventuelle klimaendringer.

— Det er klart det er et dilemma. På den annen side: hadde vi ikke vært her, og hadde vi ikke utført disse målingene, ville vi ikke hatt annet enn spekulasjoner og synsing å basere oss på, sier ekspedisjonens leder, Robert Pickart.

Ekspedisjonen var i natt like utenfor Scoresbysundet på Grønland. Nå er vi igjen på vei sørover mot Island, og foretar CTD-målinger underveis. Når denne seksjonen er gjennomført, reiser vi nordover igjen, og kommer muligens til å støte på de første feltene med pakkis.