Ekspedisjonen har nådd østkysten av Grønland - nærmere bestemt Kapp Tupinier. Dette neset ligger på N68.6666, W 26.41667. Kapp Tupinier markerte slutten på en lang seksjon med CTD-målinger som har pågått helt siden Island.

«James Clark Ross» har de siste dagene seilt i et vær som har vekslet mellom sol og tåke. Havet har vært rolig, og trass i en bitende vind må forholdene sies å være eksepsjonelt gode for det området vi seiler i.
Sikten har dog vært så som så: den har vært alt fra et par nautiske mil, til noen få meter. Til tider har man kunnet stå på akterdekket uten å kunne se resten av skipet.

Nær Grønland treffer man ofte på isfjell, som, sammen med den spektakulære kystlinjen, gjør at man gjerne står opp midt på natten for å få med seg synet. Da været viste seg å være klart i dag morges (eller:
natt) klokken 0330 lokal tid, var derfor de fleste av forskerne på dekk for å få med seg soloppgangen.

Det fremmøtte ble ikke skuffet: med en himmel farget rosa, rød og orange, og med Grønlands raggede kystlinje lige så, ble forskere og mannskap godt belønnet for å ha stått opp tidlig. Isfjellene lå klar i fotopositur, og jammen ble det ikke observert en hval eller to i tillegg.

Men dagen har ikke bare vært brukt til sightseeing. Forskerne har, i tillegg til CTD-målingene, satt ut igjen tre rigger med instrumenter som skal få stå et år til. Blant riggene som ble satt ut var en fra Universitetet i Bergen.

- Jeg har ennå ikke fått i orden finansieringen for å reise tilbake og hente den opp igjen neste år, men vi får tro det ordner seg, sier Kjetil Våge (UiB).

Slik er det ofte med forskning: mye av tiden går med til å skaffe finansiering til forskningsprosjekter man ønsker å gjennomføre.

- Både amerikanerne og nederlenderne vi samarbeider med har rigger like i nærheten av min, så jeg regner med at - om alt annet svikter - kan jeg spørre dem pent om de kan hente opp vår også, sier Våge.

Han forteller videre at forskerne ønsker å opprettholde rigger i området for å kunne ta målinger over lengre tid enn bare et år.

- Målinger midt i Østgrønlandstrømmen og Nordislandjeten, samt midt i Danmarkstredet, er viktig for oss. Slik kan vi følge hele systemet her over tid, og få et innblikk i hvordan det fungerer, sier han.

Som oftest er alt det tekniske utstyret til riggene som settes ut er nytt - det eneste som er “gammelt” med dem er posisjonen de står i.
Brukte instrumenter og bøyer tas med hjem, hvor utstyret undersøkes og overhales før det er klart til nye oppdrag. Wire og tauverk brukes ikke om igjen, men resirkuleres så langt det lar seg gjøre.

- Vi tar ikke sjansen på å bruke wire og tau om igjen. Det kan ha fått en brist eller defekt i løpet av året det har stått ute, og vi tør ikke stole på at den holder et år til når vi først har tatt den opp, sier Robert Pickart, leder for ekspedisjonen.

Den norske riggen, derimot, ble satt tilbake med de samme instrumentene og nytt tauverk.

- Vi har byttet batterier i instrumentene, og wire og anker er nytt, men ellers er det det samme som har stått i havet et år, sier Våge.

Det er ikke helt uvanlig å la rigger stå ute over flere år. Det finnes også instrumenter som kan leses av akustisk, slik at riggene ikke trenger å tas opp igjen hele tiden.

«James Clark Ross» seiler nå mot Island. På veien skal vi sette ut enda flere rigger, før vi seiler inn i Siglufjord for å slippe av den delen av mannskapet som kun har oppgaver knyttet til riggarbeid. Det fine været langs kysten av Grønland har gitt seg: vi seiler nå i tåke, slik vi etter hvert har blitt vant til.