Isfjell og fiskebåter gir knute på tråden

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Rigger med oseanografisk måleutstyr er utsatt for mange forskjellige påkjenninger der de står. Noen ganger går det galt, og de verste “fiendene” er fiskebåter og isfjell.

Isfjell kan stikke svært dypt, og kan være en fare for oseanografenes rigger. Så langt sør som riggene vi nå henter inn befinner seg er det derimot fiskefartøyer som er det største problemet. Bildet er fra fjorårets tokt med RV «Knorr». (Foto: Sindre Skrede)

Som nevnt tidligere på bloggen består en rigg av et anker, en lang wire, og en bøye. Bøyen blir normalt plassert ca 100 meter under havets overflate. Dette er for å beskytte den mot to ting: isfjell og fiskefartøyer.

Skjematisk tegning av en rigg: øverst sees de små flottørene som holder linen som er ment å ryke for å beskytte resten av riggen om den skulle bli utsatt for store påkjenninger.

Så langt har forskerne hentet opp elleve av i alt tolv rigger.

— Vi har vært ekstremt heldige - både med været og instrumentene vi har hentet opp. Det ser ut som et par av instrumentene ikke har logget gjennom hele året, og én av riggene har nok blitt utsatt for et fiskefartøy eller lignende, men ellers har det gått veldig bra, sier Robert Pickart, ekspedisjonens leder.

Selv om hovedflottøren - bøyen - plasseres hundre meter under havflaten, er det også viktig for forskerne å ha noen instrumenter i toppsjiktet av vannsøylen. Derfor plasseres ofte et par instrumenter over hovedbøyen
igjen: disse instrumentene henger i et tau som er laget for å ryke dersom det blir utsatt for for store påkjenninger, som for eksempel trålen fra et fiskefartøy.

(Foto: Sindre Skrede)

På havbunnen står et stort anker. Dette er festet til resten av riggen ved hjelp av akustiske utløsere: når forskerne vil ha opp riggen, kan utløseren pinges med en bestemt kode. Utløseren vil da åpne en krok, og hele riggen - untatt ankeret - kommer opp til overflaten.

Det første som bryter havflaten er de små, øverste bøyene. Noen sekunder senere bryter hovedbøyen overflaten, og en tid senere - alt etter hvor dypt riggen står - kommer bøyene som har vært nærmest bunnen opp til overflaten.

Så langt har alle elleve riggene som er tatt opp overlevd de elleve månedene i sjøen forbausende bra. Kun én rigg ser ut til å ha hatt et hardt liv: toppbøyene hadde slitt seg, og selv om instrumentet fremdeles hang på linen, hadde det hele floket seg sammen og skapte litt trøbbel under arbeidet med å få riggen opp på dekk.

En solid floke vitner om at noe har gått galt. På denne riggen hadde toppbøyen slitt seg, og tauet viklet seg inn i hovedwiren. Et instrument som måler hastighet gikk tapt, men ellers fikk forskerne tilbake alle instrumentene. (Foto: Sindre Skrede)

— Vi ser virkelig frem til å få hentet ut og analysert data fra instrumentene våre. Selve analysen er en prosess som kan ta flere måneder - eller: årevis, faktisk, sier Pickart.

RRS «James Clark Ross» seiler nå videre mot kysten av Grønland, hvor vi skal hente den siste riggen. I tillegg skal linjen med CTD-målinger fra Island mot Grønland fullføres.

Det store akterdekket på «James Clark Ross» er snart fullt av bøyer, tauverk, wire og instrumenter. (Foto: Sindre Skrede)

Powered by Labrador CMS