500 kilometer fra Grønland, 600 fra Island og 1000 fra Norge og Svalbard ligger Jan Mayen. En 377 kvadratkilometer stor øy med en lang og variert historie.

RRS «James Clark Ross» seilte i går langs nordvestsiden av Jan Mayen, på vei mot et CTD-snitt like nord for øyen.

Åpen port

Jan Mayen ligger på den midtatlantiske ryggen, akkurat som Island. Det som bringer denne ekspedisjonen til øyen er noe som foregår dypt nede i havet, i det som kalles Jan Mayen-kanalen.

Den undersjøiske fjellkjeden danner ellers en barriere mellom det varme, atlantiske vannet i Norskehavet, og det kalde vannet i havområdene nord for Island. Like nord for Jan Mayen er det en dyp renne - eller en åpning, om man vil - i den midtatlantiske ryggen.

Her renner for tiden en havstrøm fra Norskehavet og inn i Grønlandshavet. For vel tredve år siden rant den motsatt vei.

Målinger fra 60- og 70-tallet viser at det foregikk dyp konveksjon i Grønlandshavet.

— Normalt ser vi en stratifisert vannsøyle, hvor vann med forskjellig temperatur og saltinnhold er adskilt, og kun det øverste laget er i kontakt med atmosfæren. Dyp konveksjon vil si at store deler av vannsøylen har uniforme egenskaper, og deltar i en omveltningsprosess. I praksis er denne delen av vannsøylen i direkte kontakt med og avgir varme til atmosfæren, sier Kjetil Våge, UiB.

I Grønlandshavet fikk det nedkjølte vannet høyere massetetthet. Deler av dette vannet strømmet så fra Grønlandshavet og inn i Norskehavet gjennom kanalen ekspedisjonen nå undersøker. I dag ser det ut til at strømmen har snudd.

Målinger fra 80-tallet og fremover viser nemlig at den dype konveksjonen i Grønlandshavet så å si har opphørt. Vannet på bunnen av Grønlandshavet og Norskehavet har blitt varmere. Vannet i dypet av Norskehavet har fått høyere massetetthet enn det i Grønlandshavet, og forskjeller i massetetthet er en av faktorene som driver havstrømmer. Nyere målinger antyder at strømmen gjennom denne porten i Mohns Rygg er reversert - altså at vann strømmer fra Norskehavet og inn i Grønlandshavet gjennom Jan Mayen-kanalen.

De bakenforliggende årsakene til hvorfor dette systemet har reversert, kan ikke forskerne svare på. En mulighet er at dette er et system som reverseres over lange tidsperioder - rett og slett en lang syklus, som igjen kan henge sammen med sykliske endringer i den atmosfæriske sirkulasjonen. Målingene av systemet har derimot ikke foregått lenge nok til at noen kan si dette med sikkerhet.

Bare litt til

Det er nå mindre enn halvannen uke igjen til skipet skal være i Longyearbyen.

— Hver eneste gang jeg er på et forskningstokt, og kommer til land igjen, tenker jeg “søren, jeg skulle hatt bare to dager til, bare to!”, sier Robert Pickart, som leder ekspedisjonen.

Siden ekspedisjonens mål er å få et så komplett bilde som mulig av havsirkulasjone i området, har forskerne derfor tatt avstikkeren østover til Jan Mayen. Så snart dette CTD-snittet er ferdig, skal vi seile 19 timer nordvestover til neste CTD-snitt.

Mange navn

Jan Mayen var sannsynligvis kjent allerede i vikingtiden, men den første moderne beskrivelsen av den er fra 1607, da Henry Hudson oppdaget øyen.

Den fikk da navnet Hudson's Tutches. Opp gjennom årene har Jan Mayen hatt flere navn - så som Trinity Island og Île de Richelieu - men sitt nåværende fikk den i 1614, da Joris Carlolus kalte øyen opp etter en nederlandsk kaptein ved navn Jan Jacobs May von Schellinkhout.

Nederlandske hvalfangere brukte denne utposten som hvalkokeri i sommermånedene fra tidlig på 1600-tallet opp til rundt 1650. Fortsatt finnes rester etter denne virksomheten, hvor så mange som 1000 mann skal ha vært i arbeid på øyen i de mest hektiske periodene.

De neste 250 årene var øyen lite besøkt, frem til en vitenskapelig ekspedisjon fra Østerrike besøkte øyen i 1882-83, for å kartlegge øyen.

Tidlig på 1900-tallet drev flere norske fangstmenn jakt på rev, og da især blårev, som var ekstra attraktiv. I dag er revene utryddet på øyen.

Flere av fangsthyttene fra denne perioden står fremdeles, og er i bruk av personellet på øyen som turmål.

Den første meteorologiske stasjonen ble opprettet i 1921, og øyen ble formelt en del av kongeriket Norge i 1928. Jan Mayen utvider den norske økonomiske sonen betraktelig. Sonen er i sør og vest begrenset mot Island og Grønland av midtlinjeprinsippet.

Under krigen var øyen ubebodd vinteren 1940-41, men resten av krigen var det stasjonert soldater, både norske og amerikanske, på Jan Mayen. I

1960 ble Jan Mayensfield åpnet. Dette er en flyplass med 1585 meter rullebane, som i all hovedsak benyttes av forsvarets Hercules-fly som bringer forsyninger til øyen.

Besøk

Om sommeren har øyen normalt besøk av et kystvaktskip eller annet forsyningsskip som bringer drivstoff til øyens generatorer og ellers annet utstyr og forsyninger som trengs. Dette besøket kom i år den 14.

august ved KV «Harstad». Samme dag som RRS «James Clark Ross» seilte langs vestsiden av øyen, var det norske forskningsskipet «G. O. Sars» innom vestsiden for å plukke opp personell som ikke kom seg videre med fly på grunn av tåke. Vi her ombord så nok ingen av delene - annet enn tåken som omkranset øyen.

I dag er virksomheten på Jan Mayen knyttet til drift av diverse radiosystemer og meteorologiske observasjoner. Loran C, et radionavigasjonssystem, var lenge den viktigste delen av forsvarets virksomhet på øyen, men øyen har siden også blitt tatt i bruk som referansestasjon for European Geostationary Navigation Overlay Service (EGNOS), og vil også bli brukt som referansestasjon for det europeiske satelittnavigasjonssystemet Galileo.

Loran C brukes i dag som korreksjonssystem for GPS, og gir differensierte signaler til skip med mottagere for det. Dette gir større nøyaktighet, og spesielt for skip og fartøyer som opererer langt mot nord.

Se også personellet på Jan Mayens egne hjemmesider. [link til http://jan-mayen.no]