Søndag 12. august, rundt 190 år etter at den britiske hvalfangeren og oppdageren William Scoresby kartla området, seilte RRS «James Clark Ross» inn i Scoresbysundet, øst på Grønland. Med sine 1450 dybdemeter og med fjordarmer så dypt inne i landet som 350 kilometer, er dette det største fjordsystemet i verden.

Scoresbysundet er islagt store deler av året, og er kun tilgjengelig med båt noen få uker om sommeren. Hvert år har byene i området besøk av transportskip som bringer forsyninger de ukene det er mulig, og drivstoff til byens kraftverk. Mens RRS «James Clark Ross» sakte ség inn mot byen, la «Irena Arctica» fra Royal Arctic Line (RAL) ut fra byen.

RAL er et grønlandsk selskap med monopol på all sjøtransport til og fra Grønland, og driver også transport av varer til og fra de mange bosetningene og byene på øyen.

Bosetningene i området er ikke like majestetiske som omgivelsene. Tre små landsbyer og en flyplass er alt som finnes, og de er i tillegg blant de mest isolerte på hele Grønland. Den største byen, Ittoqqortoormiit

(Scoresbysund) har 469 innbyggere.

Byen ble grunnlagt i 1925 av en Ejnar Mikkelsen, og var del av dansk territorialpolitikk den tid Norge og Danmark kranglet om retten til Grønlands østkyst. Størsteparten av undersøkelsene og utforskningen av områdene ble foretatt nettopp i mellomkrigstiden.

Innbyggerne i byen lever i dag av fiske, fangst og turisme. Området er rikt på fisk og reker, selv om isen vanskeliggjør fiske. På land lever både moskus, isbjørn, polarrev og en mengde fugler. Selv om byen er forholdsvis ung, har området vært befolket av inuitter i lang tid før det ble noen permanent bosetning på i området.

«James Clark Ross» kom inn mot Scoresbysundet like før middagstid. Etter å ha tatt en sving inn mot selve Ittoqqortoormiit, seilte ekspedisjonen videre mot Hurry Inlet. Glemt var de siste ukenes mange CTD-stasjoner, glemt var de lange arbeidsdagene og glemt var de lange, monotone dagene med endeløs tåke og begrenset sikt.

— Vi kan ikke jobbe hele tiden, selv om vi bare har skipet i 30 dager.

Både skipets mannskap og forskerne trenger en pause innimellom, sier Robert Pickart.

—På den ene side kan du si at jeg “taper” 24 timer som kunne blitt brukt til forskning, men spørsmålet er om vi hadde fått den samme effektiviteten de neste ukene om vi ikke hadde unnet oss denne pausen, sier han.

Forbi oss passerer tre isfjell, hvert av dem tjue meter høye, og badet i et gyllent lys fra solen som holder på å gå ned.

Innerst i Hurry Inlet ligger Nerlerit Inaat lufthavn. Den ble opprinnelig bygget i forbindelse med oljeleting i området. Oljeletingen ble oppgitt, men fly og helikopter herfra er i dag eneste transportmiddel innbyggerne i området har når fjorden er islagt om vinteren.

Etter å ha sett solen gå ned over Hurry Inlet, la «James Clark Ross» i vei ut av fjorden igjen, og gikk nordover langs Liverpoollandet mot Kapp Tattershall, hvor ekspedisjonen ankom mandag morgen. 300 meter utenfor stranden, innenfor tre enorme isfjell, la skipet seg til rette. Med skyfri himmel, ingen vind og speilblank sjø lå alt til rette for noen sjeldne timer i solen på 71 grader nord.

Det fine været ble også utnyttet til litt fotografering, og lettbåten ble satt på sjøen. Et stykke fra skipet ble det klart at «James Clark Ross» lå i en litt ugunstig vinkel. Om det var mulig å snu skipet litt?

— 45 grader mot babord? Selvsagt. Vi gjør bare som vi får beskjed om, kom det høflig fra kaptein Graham Chapman på broen.

Skipet ble snudd, og bildet ble tatt. Med tanke på at siste oppmåling av bunnforholdene i området ble foretatt i 1927, er Chapmans 20 års erfaring med både skipet og navigering i dårlig kartlagte farvann svært verdifull.

Etter noen timers pause i solen, ble kursen satt mot første stopp på et CTD-snitt som skal ta oss langs 71 breddegrad østover mot Jan Mayen.

Ekspedisjonen har ladet batteriene, og er på vei østover langs 71. breddegrad.