JCR267, som er toktets offisielle benevnelse, nærmer seg slutten. I går kveld seilte RRS «James Clark Ross» inn i et felt med pakkis som er både tykkere og mer sammenpresset enn det vi tidligere har opplevd på toktet.

Solen, som ellers har kastet sine stråler over isødet, har blitt erstattet av grå skyer og en bitende vind. Vinden pakker isen ytterligere sammen, og vanskeliggjør seilasen vestover mot Grønland.

Vi befinner oss nå på 77,5 grader nord, for å foreta oseanografiske målinger der få har gjort det før. Grunnen til at området er lite besøkt henger nøye sammen med forholdene vi opplever: is, tåke og kraftig vind.

Det må spesielle skip til for å takle disse forholdene - og menneskene som opererer dem må ha erfaring og kunnskaper man ikke nødvendigvis finner overalt. Seilasen går i siksak mellom de åpne råkene som finnes i isen, men noen ganger må det rå kraft til for å bryte seg vei vestover.

På broen går de fire navigatørene skift på seks og seks timer. Å navigere i is er både interessant og tungt, skal vi tro 2. styrmann Piers Munoz Alvarez.

— Det er faktisk gøy å finne en rute gjennom isen, og prøve å lese isforholdene og finne ut hvor du kan seile og ikke seile. Og, du vet … dronningen betaler for all dieselen, som bare gjør det enda bedre, sier han.

British Antarctic Survey, som eier skipet, er en statlig institusjon, som blant annet står for britisk tilstedeværelse i Antarktis.

Nå som vinden har tatt seg opp, pakker isen seg fort sammen, og blir vanskelig å bryte seg gjennom. Flere ganger det siste døgnet har baugen hjelpeløst stanget mot isen, og skipet sklidd sidelengs langs isbarrieren. 7500 tonn med to knops fart kan ikke knuse alt - og faren er at isen knuser skipet, og ikke omvendt.

— Vi tar det pent og rolig, og bruker kraften vi har med vett, sier nestkommanderende Robert Paterson.

— Akkurat nå dytter jeg på isen med 3000 kilowatt, sier Paterson, og peker.

— Du ser at den ikke gir etter. Da prøver vi taktikk først, fremfor rå kraft, sier han, og legger roret hardt over.

Navigatørene har imponerende 8 megawatt (rundt 10 000 hestekrefter) til rådighet, men å slippe løs alle disse kreftene er ikke alltid det lureste. Noen ganger er det bedre å svinge skipet fra side til side, for å angripe isen fra forskjellige vinkler. Andre ganger er det bedre å bakke litt, bygge opp fart, og forsøke å bryte isen på den måten.

— Vi skal dessuten alltid ha marginene på vår side. Om 4000 kilowatt har fått oss inn i problemer, kan vi bruke 8000 til å komme oss ut igjen, sier kaptein Graham Chapman.

Ekspedisjonen fortsetter videre vestover, mot kysten av Grønland. På grunn av isen er det usikkert hvor langt vi kan komme, og hvor mange CTD-stasjoner det er tid til, før skipet må snu og seile mot Longyearbyen.