Bildet av buddhismen som en freden og toleransens religion er for de fleste av oss så selvfølgelig at eksempler på det motsatte oversees eller skaper forvirring.

Journalister skriver mest om religioner de ikke liker, og alle skandalene, konfliktene og problemene de er involvert i. Når buddhismen stort sett er fraværende i nyhetsbildet, skyldes det delvis at den sjelden koples til konflikter og problemer, og enda sjeldnere tilskrives ansvaret for dem. Vold utført av muslimer forklares nesten alltid med referanse til islam; for buddhister er tendensen det motsatte. Vi kjenner problemene på Sri Lanka og i Burma, men forbinder dem stort sett ikke med buddhismen, og tenker stort sett ikke på religiøs bakgrunn som ansvarlig for dem.

Snarere får buddhismen fremstå som tolerant, fredelig og klok. Gjerne også forenelig med demokrati og vitenskap, og fri for patriarkalske og homofobe tilbøyeligheter av alle slag.

Så dominerende er dette bildet at eksempler på det motsatte gjerne oversees, eller fremstilles fra mediehold som uforståelige. Mediedekningen av massakren av 12 personer på en marinebase i Washington DC den 16. september er et eksempel.  ”Et selvmotsigende bilde trer frem”, skrev Aftenposten om buddhisten som viste seg å stå bak massakren; en mann som kombinerte det journalistene vurderte som i og for seg selvmotsigende: buddhisme og drap, meditasjon og voldelige videospill,  planer om et liv som munk og alvorlige sinneproblemer.

Dalai Lamas respons på krigen i Irak er et annet eksempel. Ahimsa eller ikke-vold tilhører det standardiserte bildet av både Dalai Lama og den religionen han representerer. Heller enn å leve opp til dette bildet, svarte Dalai Lama på spørsmål om hva han syntes om invasjonen at ”Det er for tidlig å si” - “tiden vil vise” (gjengitt blant annet i New York Times).

Den rituelle åpningen av et buddhistisk senter i Jämtland i 2007 illustrerer en annen tendens: at vi ser det vi forventer å se og overser det som bryter med våre forventninger.  Rituelle innslag bestod blant annet av et offergavebord med sigaretter, konjakk, grisehoder og smør, skriver religionshistorikeren David Thurfjell i en fagartikkel. Og dessuten av kvinner som krøp frem til munkene og kysset føttene deres.

For de thailandske buddhistene handlet dette om innvielsen av et religiøst senter. Representanter for kommunen syntes derimot å forstå senteret som en arena for kulturutveksling, turisme og helse. Det rituelle opplegget bidro tilsynelatende ikke til å rokke ved dette inntrykket. Ei heller så noen ut for å la seg forvirre eller forarge.

Reaksjonene på fotkyssing i en muslimsk setting ville trolig vært mindre velvillige – for å si det mildt, i Sverige som i Norge. Tilsvarende er det lite sannsynlig at koplingen “muslim-drapsmann” ville fremstått  som selvmotsigende for Aftenpostens journalister.

Forklaringen på slike koplinger og slutninger finnes neppe i religionene selv. Buddhismen kan i sin helhet ikke sies å være mer fredelig, likestilt, demokratisk og apolitisk enn de andre store religionene, skriver Thurfjell i sin studie. Det har han rett i. Patriarkalske tradisjoner er nokså jevnt fordelt over religionsfeltet. Buddhismen skiller seg ikke fra denne mer allmenne tendensen, og har heller ikke i nyere tid markert seg som likestillingsentusiast eller feministisk fanebærer. Bildet av en apolitisk og demokratisk tradisjon skurrer på mange plan, blant annet i form av Dalai Lamas status som politisk leder og statsoverhode. Og hva krig og fred angår? Ifølge en nyere undersøkelse av forholdet mellom religion og krig var buddhister i perioden 1500-tallet til andre verdenskrig innblandet i flest kriger, dersom forskjeller i antall legges til grunn.