Hvor går grensene mellom nyreligiøsitet og kristendom? Hvem bestemmer det og hva har de bestemt seg for?

Vi tenker gjerne på religioner som klart avgrensede størrelser, tuftet på selvstendige tradisjoner, og en helt unik lære og praksis. Det er ikke helt feil, men ikke helt riktig heller. Religioner har åpenbart en historie, og skiller seg på noen måter fra andre religioner og omgivelsene for øvrig. Men grenser har også en historie, og har i regelen oppstått som et resultat av forhandlinger. Noen – gjerne den religiøse eliten – har vunnet frem i kampen for sine grenser og hatt makt og midler til å håndheve dem.

I alle fall i teorien. I praksis har ting og tanker og mennesker strømmet på tvers av de grensene som har vært nedfelt. Tilsvarende har det variert om folk i det hele tatt har kjent til disse grensene, eller brydd seg om dem.

Sånn er det i dag også. Kanskje mer enn før. Religionenes eliter har for en stor del mistet kontrollen over ”egne” tradisjoner. De konkurrerer nå med populærkulturens fortellinger, og medienes innspill til den religiøse dagsorden. Og det i en tid der folk flest har blitt mer ustyrlige – mindre villige til å underkaste seg dogmer, påbud og grenser av alle slag. For eksempel er det klart at mange av de nyreligiøse er medlemmer av folkekirken, og at nyreligiøsitetens tilbud er populære blant kristne.

Det gjelder ikke minst for paranormale tilbud. Vi kan her snakke om en kontaktsone, et sted der elementer fra begge tradisjonene møtes og blandes. Englene finnes her. Sammen med healing, urolige hus og spiritisme - for å nevne bare noe av det paranormale mylderet som i dag tilbys. Og brer om seg. Mye av dette er kjent fra kristendommens historie. Men kjent og kjært er det vel knappest, i alle fall fra teologisk hold. Det paranormale har vært plassert i  suspekte grensesoner, blant kloke koner i folkereligiøsitetens periferi.

Nyreligiøsiteten snur på hodet disse preferansene, og har i betydelig grad fått gjennomslag for det. Det paranormale er i dag mainstream, populært og langt fra lavmælt, og det er her nyreligiøsiteten som fører an.

Hva mener så Den norske kirkes ledere? Det er ikke godt å si. Snarere fremstår det å ikke mene for mye, i alle fall i utvetydige vendinger, som en overordnet strategi, sammen med et uttalt ønske om å ”holde porten vid”. Enkelte paranormale elementer er tatt inn i kirkevarmen, men da uten teologiske begrunnelser. Det gjelder for såkalt uro i hus, der Den norske kirke har vedtatt en liturgi. Og det gjelder til en viss grad for healing. Det mediene kalte et “åndelig toppmøte” mellom biskop Tor Singsaas og Snåsamannen i Nidarosdomen, må kunne tolkes som en aksept av i alle fall denne mannens helbredende evner. Englene ser også ut for å være på vei inn; en lang rekke teologer og kirkeledere har delt offentlig på egne og andres engleerfaringer.

Men her finnes forbehold. Om liturgien for “uro i hus” heter det at Kirken ikke tar stilling til uroens opphav.  For healing finnes tilsynelatende to krav til autentisitet: det må ikke koste penger og det må utføres “i det stille”, angivelig fordi det tradisjonelt sett har vært praksis og kutyme.

Helt fri for paradokser er logikken ikke. Religion er sjelden gratis, og kan vanskelig være det; heller ikke prester lever av luft og kjærlighet og guds nåde alene. Det å heale i det stille er åpenbart en mulighet, men healerne man kjenner fra historien kan logisk sett ikke ha gått veldig stille i dørene. I så fall ville verken vi eller folk i deres samtid kjent til dem.

Snåsamannen er i dag kroneksempelet på en healer med kirkelig aksept. Hans karriere illustrere også paradoksene til grunn for kirkens håndtering av det paranormale. Dette er sikkert en beskjeden mann, men i kjølvannet av tre selvbiografier, en biografi og utallige medieoppslag kan vi vanskelig snakke om et livsverk utført i det stille. Eller gratis.

Teksten stod på trykk under gjesteskribentspalten i Vårt Land 18.oktober 2013, under overskriften ”Kirken og det paranormale”