Fra en posisjon som utrydningstruet har joiken gjenoppstått som respektabel og populær, i alle fall blant deler av den samiske befolkningen og i den norske offentligheten. I samisk-kristne miljøer er den derimot stadig kontroversiell.

Rikspressen meldte i oktober om bråk i kjølvannet av ”en slags joik” fremført av Ole Anton Edvardsen i kirka i Kautokeino. Det er ikke noe nytt. Blant annet ble det bråk da den finsk-samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää fremførte en velkomstjoik under OL på Lillehammer i 1994.  Mari Boine har jevnlig skapt rabalder. Hennes egen far skal ha kalt joik for djevelens musikk, og joiking for ensbetydende med å ”selge seg til djevelen”. Reaksjonene på hennes joik-versjon av en salme i kronprinsbryllupet i 2001, var tilsvarende sterke i deler av de samiske miljøene.

Når disse sakene har nådd riksmediene skyldes det antagelig at de fremstår som overraskende, om ikke paradoksale. Joik er for nordmenn flest den kanskje viktigste markøren for ”samiskhet”. Sånn har det vært i alle fall siden Sverre Kjelsberg og Mattis Hættas Sámiid Ædnan, Norges bidrag til Melodi Grand Prix i 1980, og forøvrig en støtteerklæring til de sultestreikende i forbindelse med Altasaken. Siden den tid kan vi snakke om en joikens renessanse, frontet av musikere som Valkeapää og Boine, og etterhvert av en ny generasjon band og institusjoner.

Dette er en renessanse som i stor grad har hatt støtte fra politisk hold; som bidrag til samisk revitalisering. Ole Henrik Magga, Sametingets første president, uttalte i et intervju i 2008 at musikere som Valkeapää og Boine på mange områder har hatt større gjennomslagskraft enn de hundrevis av politiske resolusjoner han selv har vært delaktig i.

Hva handler så den kristne motstanden om? Fra et læstadiansk perspektiv kan det handle om djevelen selv, om det Boines far kalte djevelens musikk.  “Djevelens musikk” kan vise til den førkristne samiske religionen, med noaiden i rollen som djevelen og joik som hans rituelle musikk. I moderne tid har det også vært forbundet med fyll, spetakkel og verdslige omstendigheter. Som en Fr.P representant fra Tana formulerte det i forbindelse med en debatt om joik på Sametinget i 2010: “Når folk begynner å bli fulle, ja da joiker de. La det være samisk kultur, men i kirka hører ikke joiken til”.

Læstadianisme er en konservativ og pietistisk luthersk vekkelsesbevegelse, med røtter tilbake til midten av 1800-tallet. Samer og kvener dominerte i de første ti-årene, men flere norske kom gradvis med, og i kjølvannet av fornorskningspolitikken under første halvdel av 1900-tallet ble det ”norske” preget ytterligere forsterket. Resultatet er en etnisk sammensatt bevegelse. Læstadianere er ikke nødvendigvis samer og er ikke nødvendigvis interesserte i samisk kultur eller samepolitiske spørsmål.

Samisk kirkeråd har frontet et mer positivt perspektiv på joik. I Strategiplan for samisk kirkeliv, vedtatt på kirkemøtet i 2011, heter det at det er ”viktig å gi rom og utviklingsmuligheter for bruk av joik og tradisjonelle musikkformer i de områder der dette er naturlig”. Det siste forbeholdet er neppe tilfeldig. Som planen påpeker er holdningene til joik langt mer positive i de sørsamiske enn i de nordsamiske miljøene. Mens man i mange nord-samiske menigheter opererer med et ”joike-forbud” i kirken, har man i sør eksperimentert med joik i gudstjeneste og liturgi.

”Uenighet” er nærmere den religiøse normaltilstanden enn konsensus. Det gjelder for kristendommen, som for samisk kristne miljøer, og for den saks skyld for religioner generelt. Uenighet blant samer preges i tillegg av fornorskningsprosessen og reaksjonene på den – politisk, kulturelt og religiøst. Joik er mange ting i dette landskapet – djevelens musikk og samenes ”nasjonal-musikk”; gufs fra en hedensk fortid og gjenreisning av en stolt tradisjon man har vært fratatt og frarøvet.