De biter, klorer, flakser og driter, men søte er de!

Svein-Håkon Lorentsen. (Foto: NINA)
Svein-Håkon Lorentsen. (Foto: NINA)

Skrevet av Svein-Håkon Lorentsen seniorforsker, NINA – Sjøfuglforsker.

- Jeg har min kontorplass på NINA i Trondheim og min nøkkellokalitet er Sklinna en liten øygruppe i havet utenfor Vikna i Nord-Trøndelag. Forskningsinteressene mine er økologi og adferd hos sjøfugl. Jeg er spesielt interessert i hvilke faktorer det er som styrer bestandsendringer, samt hvordan sjøfugl utnytter de marine kystøkosystemene.

Favoritt-sjøfugl: Toppskarv.​

 

Jeg vet ikke hvor ofte menneskebarn er inne til kontroll der de måles og veies? Toppskarvunger, derimot, måles og veies hver 5 dag, fra de klekkes til de er nesten flygedyktige. Det er en fornøyelse å håndtere de små; de er fascinerende, hjelpeløse, dinosaurlignende skapninger. De store dun- eller fjærkledde derimot, biter og klorer og flakser – og driter. Skyen av dun og fjærrester står rundt de når de løftes opp. Som sjøfuglforsker med dun allergi spør jeg meg ofte om hvorfor jeg i det hele tatt driver med dette?

Nyfødte toppskarvunger er fascinerende lik dinosaurer. Her er en tatt opp for sin første helsekontroll. (Foto: Svein-Håkon Lorentsen)
Nyfødte toppskarvunger er fascinerende lik dinosaurer. Her er en tatt opp for sin første helsekontroll. (Foto: Svein-Håkon Lorentsen)

Ja, hvorfor helsesjekk?

På Sklinna merker vi hvert år opp ca. 50 toppskarvreir der vi sjekker tilstanden på egg og unger hver 5 dag gjennom hele feltsesongen. Dette har vi gjort hvert år siden 2007, men det er først nå denne tidsserien er så lang at det går an å bruke den i forskningssammenheng. Slik er det bare, og jeg skal derfor ikke si noe om hva vi har funnet ut – det vet vi ennå ikke selv engang. Jeg kan derimot si at grunnen til at vi gjør dette er at vi ønsker å finne ut av hva det er som avgjør hvor mange unger som vokser opp hvert år. Alle år er forskjellig, og det er derfor nødvendig å ha data fra mange år.

Første gang vi merker opp kontrollreirene nummereres eggene slik at vi vet hvilke egg ungene klekkes fra. Her er ungen i egg 1 i ferd med å kjempe seg ut. (Foto: Svein-Håkon Lorentsen)
Første gang vi merker opp kontrollreirene nummereres eggene slik at vi vet hvilke egg ungene klekkes fra. Her er ungen i egg 1 i ferd med å kjempe seg ut. (Foto: Svein-Håkon Lorentsen)

Men er det nå så viktig å vite hva det er som avgjør hvor mange toppskarvunger som vokser opp og hvor fort de vokser? Som økolog vil jeg si - Ja, det er det. Toppskarvene er øverst i næringskjeden, akkurat som oss mennesker. De norske toppskarvene tilbringer hele året og hele livet nært kysten. Fugl som hekker i Midt-Norge overvintrer også i Midt-Norge. De er derfor viktige indikatorer på helsetilstanden i kystøkosystemene. Gjør toppskarvene det dårlig står det dårlig til med næringstilgangen, dvs. fiskeforekomstene, langs kysten. Flere av våre kommersielt viktigste fiskeslag vokser opp i kystøkosystemene, deriblant i de frodige tareskogene vi har langs kysten. Havforskningens forskningsfartøy er for store til å gå inn her, men toppskarvene kan gjøre jobben for oss. De forer ungene med fisk fanget i nærområdene. Antallet toppskarvunger som vokser opp, og hvor fort de vokser, forteller oss derfor hvordan det står til med disse fiskeslagene og deres oppvekstmiljø. Dette har jeg også skrevet om i en egen blogg.

De minste ungene dør i dårlige år

Toppskarvene legger 2-4 egg, av og til 5 hvis de føler at dette kan bli et skikkelig godt år, dvs. hvis de er i god kondisjon når eggleggingen starter. De er nøkterne optimister. Hvis de er i tvil om det blir et godt år eller ikke, hender det ofte at det siste egger er mindre enn de andre. Eggene legges med noen få dagers mellomrom, og ungene klekkes derfor tilsvarende. Dette gjør at det alltid er størrelsesforskjell mellom ungene. Blir det ikke et så godt år som mor hadde trodd, dør den sist klekte ungen før hun og far har investert for mye energi i den. Dette høres brutalt ut, men er en tilpasning til den usikkerheten som ligger bak vurderingen om hvor mange egg som skal legges tidlig i sesongen.

Denne ungen er 4-5 uker gammel og begynner så smått å få toppskarvform. Selv om nebbet ser ferdigutviklet ut er det ennå temmelig mykt. (Foto: Svein-Håkon Lorentsen)
Denne ungen er 4-5 uker gammel og begynner så smått å få toppskarvform. Selv om nebbet ser ferdigutviklet ut er det ennå temmelig mykt. (Foto: Svein-Håkon Lorentsen)

En sjøfuglforskers skitne hverdag

Vi besøker altså reirene hver 5 dag for å måle og veie ungene. Hissige foreldre er gode foreldre, og hissige toppskarver kan være skikkelig hissige. Det er slett ikke alltid at de gidder å flytte seg fra reiret når vi kommer for å sjekke helsetilstanden til ungene. Vi bruker hansker for å unngå at hendene våre blir seende ut som kjøttkaker i møtet med den skarpe og krumme nebbspissen. Vi fører overflaten på hånda mot skarvene og tar de små ungene opp i håndflaten på en slik måte at foreldrene ikke uforvarende hakker de når de skal ta oss. Ungene fødes helt nakne og blinde og minner mye om dinosaurungene fra filmen «Jurrasic Park». Bevegelsene er ukoordinerte så de virker klossete. De er både stygge og fascinerende på samme tid. De endrer derimot fort karakter. Bare i løpet av en uke eller to får de en tett dundrakt, og når de er tre til fire uker begynner det å vokse fram fjær. Etter som de blir eldre får de mer og mer av de voksnes lynne.

Denne voksenfuglen har absolutt ikke tenkt å la oss sjekke ungene uten kamp. Dette er gode foreldre som ofte klarer å fostre opp ungene. (Foto: Svein-Håkon Lorentsen)
Denne voksenfuglen har absolutt ikke tenkt å la oss sjekke ungene uten kamp. Dette er gode foreldre som ofte klarer å fostre opp ungene. (Foto: Svein-Håkon Lorentsen)

Ikke bare biter og hakker de med nebbet som vokser fort og heldigvis er ganske mykt, men de klorer og krafser og gjør hva de kan for at helsesjekken skal bli så ubehagelig som mulig for oss. Omtrent som små menneskebarn antar jeg. Deres siste våpen er mengder med hvit, malingslignende avføring. Ofte får man det i fanget, derfor holder vi de litt ut fra kroppen slik at de får tømt seg før vi måler og veier de. Uansett, feltklærne som ved starten av sesongen er grønne, får mer og mer kuløren av en hvit legefrakk etter hvert som helsekontrollen skrider fram gjennom hekkesesongen. Apropos helsekontroll, jeg skjønner hvorfor legene bruker vernebriller når de håndterer kroppens avfall. Hvorfor i det hele tatt driver jeg med dette?

Powered by Labrador CMS