Skrevet av Magdalene Langset, NINA

-Jeg er biolog og jobber som tekniker på sjøfuglgruppen på NINA. Jeg er feltansvarlig på sjøfuglkolonien Anda, en av Vesterålens vakreste perler. Anda er et naturreservat og Ramsar-område, og ligger i Øksnes kommune. Øya som har bratte klipper og er torvkledd på toppen ligger ut mot storhavet, og her hekker lunde, krykkje, lomvi, alke, toppskarv, stormåker og flere andre arter. Vi som tilbringer sommeren her har base i fyrboligen, og her har vi alt vi trenger. Vi har båt, men landingsforholdene kan være vanskelige, så vi har alltid rikelig med proviant på lager.

Favorittfuglen min er tyvjoen; luftens pirat, akrobaten.

Jeg elsker å jobbe med lunde. Det er den artigste, søteste, sinteste og minst forutsigbare fuglen her på øya. Lunden er en nysgjerrig fugl med et lettbevegelig temperament. Den har en butt kropp og små vinger som den vifter intenst med når den flyr. Den er utstyrt med et stort og kraftig nebb, og tre klør på hver fot. Og ikke bare vanlige klør; den innerste kloa ligger helt flatt på foten når den ikke er i bruk, og holder seg sylskarp. Når lunden skal grave eller slåss, eller sette klørne i oss, vippes kloa frem klar til bruk.

Siden lundene bor så tett og har så dårlig humør, har de gode metoder for å unngå konflikt med naboene. De bruker mye tid på sosialt spill, og når de krysser forbi reirgangen til naboen går de med senket hode og overkroppen nesten mot bakken som for å vise at de ikke er ute etter bråk. Og på samme måte gjør de seg store og gaper med nebbet når de er på hjemmebane. Med jevne mellomrom bryter det ut intense men kortvarige sammenstøt dersom noen tråkker over grensene til andre, og av og til ser vi dem tumle nedover bakken, låst fast i hverandre med nebb og klør i ubehersket raseri.  

Når lundene kommer inn fra havet med mat til ungene blir de angrepet av tyvjo og fiskemåker som vil ha middagen deres. Og disse fuglene er selv en delikatesse, ikke bare for islendinger og andre fotballspillere men også for havørn og stormåker, som støtt og stadig snapper til seg uoppmerksomme fugler. Det lurer farer på alle kanter for lundene, men de vet å bite fra seg. Og noen ganger virker det!

Å fange lunde kan være en smertefull erfaring, og et sjokk for nybegynnere.  Min første sommer med lundefangst satte jeg opp nettet med blandede følelser, og krysset fingrene for at det skulle gå så glatt som mulig for alle parter. Og følelsen når man mestrer det er fantastisk! Min andre sommer var jeg nervøs men optimistisk. Etter 5 år er lundefangst blitt noe av det beste jeg vet. De er så tøffe og artige, og knepet er putte dem i en plasthylse så fort som mulig så fuglen ikke skader deg, og å bli fort ferdig med å måle og veie så de ikke blir så agiterte. Og hele tiden prøve å unngå at de får tak i fingrene våre. Vi bruker ikke hansker. De blir bare i veien, gjør at grepet glipper lettere og alt tar lengre tid. Får lunden tak i fingrene så må de heller bare bite litt.

Hvorfor elsker vi å jobbe med disse bråkmakerne, disse ubeherskede krigerne? Kanskje fordi de er så energiske, så fulle av personlighet og futt og sjarm. 

De pynter reirene sine med plastbiter, blomster og taustumper. De sitter på steinene rundt oss med sprellende fisk i nebbet og kikker på oss. De ligger i tusentall på vannet som små duppende lekebåter og ser ut som godheten selv.

De er de minste her, og forsvarer seg med alt de har. Hele tiden. Og hvis de ikke lykkes så drar de sin kos, og kommer tilbake neste år med friskt mot og nyslipte nebb og klør, klare for en ny hekkesesong, klare til å grave seg en ny hule og prøve på nytt..