Skrevet av Svein-Håkon Lorentsen, seniorforsker, NINA. - Sjøfuglforsker.

- Jeg har min kontorplass på NINA i Trondheim og min nøkkellokalitet er Sklinna en liten øygruppe i havet utenfor Vikna i Nord-Trøndelag. Forskningsinteressene mine er økologi og adferd hos sjøfugl. Jeg er spesielt interessert i hvilke faktorer det er som styrer bestandsendringer, samt hvordan sjøfugl utnytter de marine kystøkosystemene.

Favoritt-sjøfugl: Toppskarv.​

Utenfor Vikna i Nord-Trøndelag, sånn sirka 20 km ut i havet, ligger Sklinna. Siden 2007 har jeg tilbragt over ett år av livet mitt her ute for å overvåke og forske på sjøfugl. Det er et værhardt stykke hav som skal passeres for å komme seg ut. Vi har bare en liten båt, så det er slettes ikke alltid vi kan krysse dette havstykket.

Noen ganger, når vi ikke kommer oss til fastlandet, kan det bli litt tomt i kjøleskapet. Andre ganger kommer vi oss ikke ut. Da erstattes feltlivet av hotellopphold i Rørvik.

Når man imidlertid kommer fram er det den intense lukten fra toppskarvkolonien som først møter en.

Sklinna, kort fortalt

Sklinna er Midt-Norges største og viktigste sjøfuglkoloni, men på grunn av sin avsidesliggende beliggenhet er det sjeldent turister her ute. Det er derfor ikke så mange som kjenner denne kolonien. Her finnes en av verdens største toppskarvkolonier. På det meste er det talt over 3000 hekkende par, men i år (2016) hekker det ca. 2200 par.

Toppskarvene synes, høres og luktes godt, spesielt når reirene fylles av halvstore og store unger. En annen av karakterartene her ute er lomvi. Ved siden av Hornøya er lomvibestanden på Sklinna den eneste i landet som har økt i antall i løpet av de siste 35 årene.

Lomviene hekket her ute for første gang tidlig på 1980-tallet, og nå teller bestanden over 750 par. En av årsakene til at fuglene gjør det så godt her er at de hekker i steinur. Der er de utilgjengelige for flygende predatorer. I tillegg finnes det ikke firbente predatorer her ute; Sklinna ligger rett og slett for langt fra land til at de kan svømme ut hit.

Noen av lomviene som hekker her er født i Skotske kolonier, og vi har også ett individ som er født på Stora Karlsø i Østersjøen. Denne er en av meget få svenske lomvier som er funnet utenfor Østersjøen.

Teisten hekker også i stort antall på Sklinna. Den er en utrolig sosial skapning, og hvis man setter seg ved kolonien en tidlig morgen hører man den karakteristiske høyfrekvente sangen fra kurtiserende fugler. På folkemunne kalles teisten «Per drikkar». Det er på grunn av den karakteristiske hodebevegelsen der den dupper nebbet i vannet, som om den drikker sjøvann (noe den selvfølgelig ikke gjør). Av andre sjøfuglarter som hekker her ute er havhest, storskarv, ærfugl, måker, lunde og alke. 

Lange tidsserier i sjøfuglforskningen er viktig

Bestandsovervåkingen på Sklinna startet på begynnelsen av 1980-tallet. Siden da har 3 av mine kolleger, Torgeir Nygård, Nils Røv og Kjell Einvik tilbrakt en «langweekend» her ute hvert eneste år for å telle toppskarv, alke, lomvi og lunde. Det er ikke utenkelig at en av lundene som ble født i oppstartsåret fremdeles hekker her ute, 35 år senere.

Sjøfugl er langt levende arter så lange tidsserier er viktig for å forstå dynamikken i endringene vi opplever. Flere av alkefuglene her ute har vi kanskje ikke overvåket i mer enn én generasjon ennå. Da Sklinna ble innlemmet som en av nøkkellokalitetene i SEAPOP (www.seapop.no) i 2007 startet vi også overvåking av demografiske parametere som hekkesuksess og voksenoverlevelse, samt hva de forskjellige artene spiser.

Dette gjør oss i stand til å forstå mer om hva det er som gjør at hekkebestandene varierer fra år til år.

Flere av artene som hekker på Sklinna sprer seg over store havområder i vinterhalvåret. Vi har merket lomvi med såkalte lysloggere, som lar oss kan finne ut hvor fuglene er i vinterhalvåret. Resultatene viser at en del av bestanden drar til det østlige Barentshavet når de er ferdige med å hekke. Resten av bestanden overvintrer over store områder, helt fra sør i Nordsjøen til nord i Norskehavet.

Det er sannsynligvis i disse områdene de treffer fugl fra Skotske kolonier, som blir med tilbake til Sklinna. Hendelser i områder langt unna hekkeplassene kan altså få følger for fuglene som hekker på Sklinna.

Sjøfuglovervåkingen avhengig av gode støttespillere

På Sklinna er vi så heldige at vi får bo i den gamle boligen til fyrbetjeningen som var her ute inntil fyret ble avbemannet i 2004. Vi disponerer husene i et par hektiske sommermåneder, takket være et meget godt og unikt samarbeide med Kystverket og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Uten dette samarbeidet hadde det ikke vært mulig å drive den sjøfuglovervåkingen vi driver her ute.

Moderne forskning krever mye logistikk og om sommeren gjøres fyrboligen om til en forskningsstasjon som ligger midt i smørøyet for den aktiviteten vi ønsker å drive her ute. Dette gjør at man lett kan tilbringe 2 måneder i året her langt ute på kysten av Midt-Norge.