Disse fuglene legger fra seg elektroniske spor

Signe Christensen-Dalsgaard. (Foto: NINA)
Signe Christensen-Dalsgaard. (Foto: NINA)

Skrevet av  Signe Christensen-Dalsgaard – forsker/stipendiat på NINA/NTNU i Trondheim.

-Jeg er sjøfuglforsker/stipendiat og mamma til to. Mine forskningsinteresser er økologi, habitatvalg til sjøfugl og hvordan vi best kan legge til rette for både mennesker og sjøfugler i kystsonen med minst konflikt. Prøver ellers å venne meg til livet som forsker og småbarnsmor med alle de gleder og utfordringer dette medfører.

Favorittfugl: Lunde

I dag er vi alle omgitt av elektroniske hjelpemidler til alle døgnets tider. Vi er på nett 24/7, og nesten alltid tilgjengelige. Hver gang vi bruker et elektronisk hjelpemiddel legger vi igjen et spor. Det forteller hvor vi er, og ofte hva vi gjør. Det er, med rette, mer og mer fokus på denne overvåkingen i samfunnet. For oss sjøfuglforskere er denne teknologien imidlertid av uvurderlig betydning. Den gjør at vi nå kan spore, finne ut hvor sjøfuglene er, og hva de gjør. GPS-en i mobiltelefonen har flyttet over til sjøfugl.  

Verdifull informasjon

Når sjøfuglene er i koloniene kan vi enkelt registrere hva de driver med. Når de er ute på tokt for å finne mat er de derimot ute av syne, og vi har til nå ikke visst hvor de drar og hva de gjør. Kunnskap om dette er viktig både for å forstå hvorfor bestandene endres, og for å kartlegge eventuelle konflikter mellom sjøfugl og menneskelig aktivitet.

En krykkje med GPS-logger slippes fri. Loggerne er festet slik at den skal forstyrre fuglen minst mulig. (Foto: Signe Christensen-Dalsgaard)
En krykkje med GPS-logger slippes fri. Loggerne er festet slik at den skal forstyrre fuglen minst mulig. (Foto: Signe Christensen-Dalsgaard)

Tellinger av fugl til havs, fra båter og fly, har gitt verdifull informasjon om hvor fuglene henter mat. Det har imidlertid vært vanskelig å følge enkeltindivider og å vite hvilke kolonier de observerte fuglene kommer fra. I løpet av de siste 10 årene har GPS-loggere (som nå finnes i alle mobiltelefoner) blitt så små at de kan festes til sjøfugler slik at man kan følge dem når de drar ut for å finne mat til ungene sine. Man kan faktisk for noen 100 kr. kjøpe små GPS-loggere som blir brukt av mosjonister og fotografer og etterfølgende ganske enkelt bygge dem om slik at de kan festes på sjøfugler. En teknologi som for bare 20 år siden bare var tilgjengelig for de få utvalgte er nå blitt allemannseie. Dette har revolusjonert vår kunnskap om hva fuglene gjør når de ikke er på hekkeplassene.

Ny kunnskap

I starten var forskningen basert på GPS-loggere primært fokusert på å se hvor fuglene dro og hvor langt.  Dataene fra hver eneste GPS-logger som ble lastet ned, ga helt ny kunnskap og åpnet en ny luke inn til sjøfuglenes magiske verden til sjøs, langt utenfor vårt synsfelt. Etter hvert som GPS-loggere er blitt mindre og billigere har bruken av dem i sjøfuglforskningens tjeneste eksplodert. Nå handler det ikke bare om å vite hvor fuglene drar, men vi forsøker også å få svare på hvorfor de drar dit, hva som styrer disse valgene og hvilke effekter det kan ha på for eksempel ungenes overlevelse.

På rødlista

I forbindelse med min doktorgrad har jeg også hoppet på teknologi-bølgen. I løpet av de siste fem årene har jeg satt GPS-loggere på blant annet krykkje, en liten måkefugl som er klassifisert som sterk truet på rødlista. Jeg arbeider med vindkraft til havs. Her er det viktig å vite i hvilke områder man kan forvente konflikter med sjøfugl. Derfor bruker jeg GPS-loggere for å kartlegge hvor krykkjene henter mat og hva som bestemmer hvor de er. Ved hjelp av dataene fra GPS-loggere ser vi med en veldig fin oppløsning (± 10m) hvor fuglene er. Loggerne tegner et bilde av hvordan fuglene leiter etter mat og er med på å fortelle oss hvordan mattilgangen er i havet.

Flyr langt

Jeg har satt GPS-loggere på krykkje på Sør-Gjæslingan i Nord-Trøndelag, Anda i Nordland og Hornøya i Finnmark. Krykkjene i hver av disse koloniene forteller sin egen historie. Ved Sør-Gjæslingan har vi registrert at krykkjer med unger kan ta turer på flere dager og over 100 mil for å finne mat til seg selv og ungene sine. De flyr da ut til eggakanten (der hvor sokkelen utenfor kysten stuper ned i dypere vannlag) hvor det tilsynelatende er en god og forutsigbar forekomst av fettrike fiskeslag. Dette tilsvarer til at jeg skulle dra til supern i Oslo for å hente mat til de to sultne jentungene mine. Man kan selvsagt ikke sammenligne sjøfugl og mennesker på denne måten, vi har helt ulike måter å forflytte oss over lange avstander på, men jeg synes uansett at det er en stor bragd av fuglene.

#ksempler på flygeruter fra fire krykkjer på Sør-Gjæslingan.
#ksempler på flygeruter fra fire krykkjer på Sør-Gjæslingan.

Lite mat

Det viser seg at det er sjeldent at krykkjene greier å fostre opp ungene sine når de må dra så langt etter mat. Vi ser rett og slett at disse lange turene som foreldrene gjennomfører fører til at ungene blir etterlatt aleine på reirene, og dermed blir et lett bytte for predatorer. Faktisk har hovedkolonien på Sør-Gjæslingan ikke produsert noen unger de siste årene, sannsynligvis på grunn av en kombinasjon av høy predasjon og dårlig mattilgang. Vi ser derfor at krykkjene som hekker på rorbuene (bedre beskyttet for predasjon) faktisk kan fostre opp unger selv om foreldrene tar lange turer for å finne mat. Tilsvarende har kollegaer på Hornøya sett at det er høy ungedødelighet hos krykkjene når de må bytte fra korte til lange turer på grunn av næringstilgangen (les mer her)

En krykkje utstyrt med GPS-logger hviler på reiret. Fuglen er farget blå som en del av et studie om slik instrumentering har effekt på fuglene. (Foto: Signe Christensen-Dalsgaard)
En krykkje utstyrt med GPS-logger hviler på reiret. Fuglen er farget blå som en del av et studie om slik instrumentering har effekt på fuglene. (Foto: Signe Christensen-Dalsgaard)

Klarer seg på Anda

Krykkjene som hekker på Anda i Vesterålen ser ut til å klare seg mye bedre enn de som hekker i andre kolonier. Anda ligger midt i smørøyet, mellom den produktive eggakanten i vest og de tobis (sil) -rike fjordene i øst og sørøst. Krykkjene her har derfor flere alternative områder til å finne mat. Ved hjelp av GPS-loggerne har vi nå gjennom 4 år sett hvordan krykkjene tilpasser næringssøk etter tid på døgnet og værforhold. Det virker som om de tilsynelatende velger det optimale habitat til å leite etter mat i til enhver tid. Nettopp denne fleksibiliteten, kombinert med flere valgmuligheter, er kanskje nøkkelen til det gode liv på Anda.

Ut over å være utrolig fascinerende, er dette viktig informasjon for å forstå mekanismene bak bestandsnedgangen hos krykkje og være et redskap for vern av viktige beiteområder for fuglene.