Skrevet av Sveinn Are Hanssen, seniorforsker, NINA. - Sjøfuglforsker.

- Jeg har min kontorplass på NINA/Framsenteret i Tromsø og jobber på Grindøya ved Tromsø og Kongsfjorden på Svalbard. Jeg er interessert i evolusjon, økologi og adferd hos dyr. Jobber med trekkruter og overvintringsområder hos sjøfugl sett i forhold til miljøgifter og klimaendringer.

og

Børge Moe, sjøfuglforsker, NINA.

- Jeg har min kontorplass på NINA i Trondheim og gjør feltarbeid i  Kongsfjorden på Svalbard. Jeg er interessert i sjøfuglenes tilpasninger og hvordan klima og menneskelig aktivitet påvirker sjøfuglene. Jobber mye med å kartlegge migrasjonsstrategier og habitatbruk hos ulike arter sjøfugler.

Frynsete rykte

Mange som bor langs kysten kjenner tyvjoen, den oppfører seg som en skikkelig bølle og jager terner og små måker til de må gi slipp på fangsten sin. Spesielt ternene er veldig dyktige flygere men også de må gi tapt for akrobatikken til luftens pirat. Dette noe frynsete ryktet til tross, tyvjoen er som alle andre ville dyr en sammensatt skapning med egenskaper langt utover det å stjele fisk.

Imponerende langt

Når vi møter tyvjoen her i landet i løpet av mai måned har den tilbakelagt en imponerende reise på flere tusen kilometer i løpet av vinteren og har sannsynligvis ikke sett partneren siden sommeren før. På Svalbard der vi har jobbet med tyvjo i flere år kommer tyvjoen tilbake til samme «tomta», dvs  reirplassen, som den forlot året før. Hvis ikke partneren allerede er på plass starter en litt nervøs venting. Kommer kona eller gubben i år eller må jeg ta til takke med den litt påtrengende men for så vidt kjekke joen som har flydd litt inn og ut av territoriet i flere år og bydd seg fram? De har ikke mange ukene på seg før de ett til to eggene må være lagt og rugingen startet. Men endelig, der kommer han/hun og velkomsten er varm, litt kurtisering og «bli kjent med kjæresten igjen» så er det første egget lagt og den korte sommersesongen med familieliv og pleie av parforhold er i gang.

Dragning mot sør

Så, utpå høsten en gang, vanligvis i september, begynner tyvjoene å kjenne dragningen mot sør, ikke ulikt en del norske pensjonister. Da bryter de opp og forlater sommerhuset og starter på den lange flyturen sørover, til sol og varme. De har ofte en mellomlanding i det fiskerike havet utenfor New-Foundland for å fylle på med taxfree-varer som de stjeler fra krykkje, terner og andre fugler. Kanskje fisker de litt selv også, det er noe vi forskere ennå ikke har fullstendig svar på i og med at adferd til fugler ute i åpent hav naturlig nok er vanskelig å studere. Men tilbake til sydenturisten, tyvjoen fortsetter ferden sørover, og alle tyvjoene har «sitt» favorittsydensted. Noen synes at havområdene utenfor Vest-Afrika er de beste, andre foretrekker Brasil eller Karibien, og det fins noen som synes at Middelhavet har den beste fisken. Det som karakteriserer tyvjoens vandringer er at de samme individene alltid har det samme reisemålet hver vinter. Fugler som er i samme par trenger ikke ha samme vintermål. Hvis kona fortrekker Vest-Afrikas kyster, kan gubben like gjerne nyte vinteren på fisketur i Karibien. Deretter møtes de igjen til neste sommer ved reirplassen under midnattsolen, klar for ny dyst med familie og unger.

Fun fact om tyvjo

De finnes i to utgaver, en mørk og en lys. Man har funnet ut at mørke hanner klarer seg bedre enn lyse hanner, og motsatt, lyse hunner klarer seg bedre enn mørke hunner. Videre er det sånn at den lyse varianten blir vanligere jo lenger nord du kommer. På Svalbard er det færre enn 10% mørke individer, mens i England er opptil 75% av dem mørke.