En sjøfuglforskers hverdag på Hornøya

Jeg er sjøfuglforsker og mamma til tre. Forskningsinteressene mine er økologi, adferd og evolusjon hos sjøfugl. Jeg er spesielt opptatt av hvordan klima og det marine miljøet påvirker sjøfuglene. Prøver ellers å finne balansen mellom å være mamma og sjøfuglforsker. Favoritt-sjøfugl: Lomvi (Foto: selfie)
Jeg er sjøfuglforsker og mamma til tre. Forskningsinteressene mine er økologi, adferd og evolusjon hos sjøfugl. Jeg er spesielt opptatt av hvordan klima og det marine miljøet påvirker sjøfuglene. Prøver ellers å finne balansen mellom å være mamma og sjøfuglforsker. Favoritt-sjøfugl: Lomvi (Foto: selfie)

Skrevet av Tone Kristin Reiertsen – forsker på NINA/Framsenteret i Tromsø og Hornøya i Øst-Finnmark.

Jeg er sjøfuglforsker og mamma til tre. Forskningsinteressene mine er økologi, adferd og evolusjon hos sjøfugl. Jeg er spesielt opptatt av hvordan klima og det marine miljøet påvirker sjøfuglene. Prøver ellers å finne balansen mellom å være mamma og sjøfuglforsker.

Favoritt-sjøfugl: Lomvi

 

«Er det prøver du har i disse koffertene?» spør taxisjåføren i det han hjelper meg med to sorte støtsikre kofferter. «Kommer du fra Hornøya?» spør han i samme åndedrag. Jeg innrømmer det, og spør smilende om han kjenner det på lukta kanskje.

Taxisjåføren ler, og sier at vi ofte lukter en del ja. For de som ikke har vært i et fuglefjell er kanskje disse bemerkningene merkelige. Men fuglefjell lukter, og forskerne som tilbringer ukevis der hver sommer får uunngåelig noe av den samme lukta.

Årets første tur

Jeg er på vei tilbake til Tromsø etter årets første tur til Hornøya. Fuglefjellet i Øst-Finnmark hvor forskning på sjøfugl har foregått hver sommer siden tidlig på 1980 tallet. Jeg skal bare hjem en liten tur før jeg igjen reiser tilbake og skal tilbringe seks uker på denne lille øya ved Barentshavet. Og idet flyet letter og vi gjør en sving over Hornøya, kikker jeg ned på den lille øya som rommer tusenvis av sjøfugl og tenker med glede på hvilket privilegium det er å jobbe på et sted som dette – selv med all fugleskjiten.

Og jeg tenker med ærefrykt på alt ansvaret som ligger i å ivareta de årelange tidsseriene som min forgjenger, Rob Barrett ved Tromsø Museum, har brukt mesteparten av sitt voksne liv til å samle inn. Rob overlot ansvaret for overvåkingen av sjøfugl-bestandene til meg i 2013. Og sier selv at han heretter vil benytte somrene til litt andre ting enn å være ukesvis på Hornøya. For sånn er det – feltarbeid på sjøfugl innebærer å ofre uker av den beste sommeren.

Rob Barrett, Tromsø Universitetsmuseum, har viet mesteparten av sitt voksne liv til å samle inn sjøfugldata fra Hornøya. I 2013 gav han seg. Denne gangen var Rob tilbake på Hornøya et par dager i forbindelse med opptak til sommerens store «happening»; NRK Naturs «Fuglefjellet». (Foto: (Tone Kristin Reiertsen))
Rob Barrett, Tromsø Universitetsmuseum, har viet mesteparten av sitt voksne liv til å samle inn sjøfugldata fra Hornøya. I 2013 gav han seg. Denne gangen var Rob tilbake på Hornøya et par dager i forbindelse med opptak til sommerens store «happening»; NRK Naturs «Fuglefjellet». (Foto: (Tone Kristin Reiertsen))

Hva studerer vi?

Feltsesongen i fuglefjellet Hornøya foregår fra tidlig mai til sent i juli. Det er noen hektiske uker, og masser av data skal samles inn. Det gjøres forskning og overvåking på åtte ulike sjøfuglarter – lomvi, polarlomvi, lunde, alke, toppskarv, krykkje, gråmåke og svartbak. De skal telles og ringmerkes. Reir med egg og unger merkes opp og følges gjennom sesongen. Ut ifra dette får vi kunnskap om sjøfuglenes bestandsendringer, overlevelse og hekkesuksess.

Tre viktige demografiske parametre som alle kan fortelle om det er en god eller dårlig sesong for de ulike sjøfugl-artene. I tillegg samles det inn næringsprøver, som forteller om hvilke fisk/byttedyr sjøfuglene avhenger av.  Alt dette er del av den tradisjonelle sjøfuglforskningen – den som er selve grunnlaget for at vi skal kunne forstå hvordan sjøfuglene har det.

Adferden til sjøfuglene er en annen del som studeres. Vi ønsker å forstå hvordan det er å være sjøfugl og hvordan havet og miljøet påvirker dem. Dette gjør vi ved blant annet å feste loggere av forskjellig slag på fuglene – ny og moderne teknologi har med andre ord inntatt sjøfuglenes verden. Disse måler parametere som beiteturer, flyvehastighet, og dykkedybde. Ved å se på sammenhengen mellom data fra loggerne og miljøet som sjøfuglene omgir seg med håper vi å få en bedre forståelse av hvordan sjøfuglene finner mat. Hvilke utfordringer de møter på og hvordan dette igjen påvirker bestandene.  

Svartbak som nettopp har fått montert en lyslogger. (Foto: (Tone Kristin Reiertsen))
Svartbak som nettopp har fått montert en lyslogger. (Foto: (Tone Kristin Reiertsen))

Måkene er tidlige i år

Måkene er tidligst ute i år. De legger egg i månedsskiftet april-mai. Den første turen på Hornøya handler mye om måkene. 30 reir fra både gråmåke og svartbak merkes opp, og følges jevnlig fra de første eggene legges og helt til ungene er klare til å fly selv. I tillegg teller vi antall reir i såkalte prøvefelt, for å overvåke om antallet endrer seg fra år til år. Også måkene får loggere festet på seg – såkalte lysloggere. Disse skal tas av til neste år, og kan fortelle oss noe om hvor måkene har oppholdt seg gjennom vinteren.

Krykkjene pleier også å være tidlig ute – men ikke i år. Jeg får meldinger om at ett krykkje-egg er funnet, av de franske forskerne som jobber på øya. Og når jeg tar meg en rundtur i fjellet for å sjekke tilstanden til krykkjene, ser jeg mange krykkjer som fortsatt holder på med reirbygging. Krykkja sliter. Ikke bare på Hornøya, men mange steder i Nord Atlanteren. Årets seine start for krykkja bekymrer meg, men det er for tidlig å si noe om hva dette betyr. Neste tur til Hornøya vil gi et bedre bilde. Da skal krykkjene telles – det skal også lunde, lomvi og toppskarv.

Travelt

Feltsesongen og de ulike arbeidsoppgavene på Hornøya endrer seg i løpet av sesongen. Utover i juni og juli klekker mange unger, og de mange sjøfuglforeldrene får det travelt med å fly frem og tilbake mellom ungene og matfatet ute på havet. Da blir det også veldig travelt å være sjøfuglforsker, og vi jobber både sent og tidlig. Heldigvis er vi flere om jobben. Med så mange oppgaver som skal gjøres er vi nødt til å være flere. I tillegg til meg selv er det både studenter og feltassistenter her, samt et fransk team på et par-tre stykker.

Kjell Einar Erikstad ved Norsk Institutt for Naturforskning - en nestor i sjøfuglforskningen – er også her. Han har vært på Hornøya siden slutten av 80-tallet – nesten like lenge som Rob Barrett. Det er fint å ha folk med så lang erfaring som Kjell Einar her – en å spørre når en er i tvil om ulike problemstillinger. Ikke alle er her samtidig, og mannskapet byttes ut gjennom sesongen – men stort sett er vi fem – seks stykker på øya hele sesongen.

Vi bor på fyret som ligger helt på toppen av øya. Der har vi alt vi trenger, men vann er en begrensning. Det blir derfor dårlig med dusjing – med jevne mellomrom må vi inn til Vardø for å proviantere, og da benytter vi anledningen til å dusje, vaske klær osv. Men det sier seg selv at dette ikke blir så ofte.

Nyklekket måkeunge som gjemmer seg blant skjørbuksurten. (Foto: (Tone Kristin Reiertsen))
Nyklekket måkeunge som gjemmer seg blant skjørbuksurten. (Foto: (Tone Kristin Reiertsen))

Vel hjemme i Tromsø, nydusjet og med alle klærne vasket, er jeg igjen klar for neste tur til Hornøya. Årets sesong blir litt spesiell – vi har NRK natur med på laget. De har plassert kameraer ute i fuglefjellet som skal sendes live ut til hele det norske folk i fem uker. På den måten kan også folk som ikke jobber med sjøfugl følge med hjemmefra i sine egne stuer. Og de som følger godt med kommer kanskje også til å få et glimt av oss sjøfuglforskere innimellom. Det kommer innslag med både forskere som jobber på Hornøya og sjøfugl forskere som jobber andre steder langs kysten vår. Følg med!

Powered by Labrador CMS