Feltfeber og familieliv

Signe Christensen-Dalsgaard (Foto: NINA)
Signe Christensen-Dalsgaard (Foto: NINA)

Skrevet av  Signe Christensen-Dalsgaard – forsker/stipendiat på NINA/NTNU i Trondheim. Jeg er sjøfuglforsker/stipendiat og mamma til to. Mine forskningsinteresser er økologi, habitatvalg til sjøfugl og hvordan vi best kan legge til rette for både mennesker og sjøfugler i kystsonen med minst konflikt. Prøver ellers å venne meg til livet som forsker og småbarnsmor med alle de gleder og utfordringer dette medfører.

Favorittfugl: Lunde

Feltsesongen er godt i gang for sjøfuglbiologer flest. Ute på kysten, øyer og holmer sitter dedikerte forskere og studenter og registrerer, studerer og overvåker sjøfuglene våre. Dette er den gode tiden som det lengtes imot i de lange mørke månedene når minnene om måkeskrik og bølgeskvulp blir overdøvet av rapportering, deadlines og søknader. Ute under en stor himmel med sjøen som nærmeste nabo, den enkle hverdagen med de praktiske problemstillinger og helt tett på de vakre, fargerike og temperamentsfulle sjøfuglene vår. Dette var en av grunnene til at jeg siktet meg inn på, og var så heldig å få, nettopp denne type jobb.

Krykkje med unger. (Foto: Signe Christensen-Dalsgaard)
Krykkje med unger. (Foto: Signe Christensen-Dalsgaard)

Må sitte hjemme

Men her sitter jeg ved PC-en på kontoret en fin juni-dag, presis som jeg gjorde forrige uke og skal gjøre helt frem til midten av juli. Observerer på facebook og feltblogger at hekkesesongen er i gang ute i koloniene og folk (om ikke fugler, dessverre) trives på deres nye arbeidssted. Jeg skulle jo ha vært der ute jeg også, oppe i Vesterålen på kystens kanskje fineste øy, Anda. Men nå befinner jeg meg plutselig i kategorien «småbarns-mamma». Det er to små jenter som synes det er veldig kjekt å ha mammaen sin heime, og plutselig er det ikke nær så fristende med lange feltperioder. Hvor vakkert og spennende det enn er ute på kysten, blekner det litt når man savner de små arme rundt halsen og veit det er en lita ei som savner mammaen sin ved leggetid. Som foreldre blir ens prioriteringer ved et trylleslag endret over natta, men ikke nødvendigvis de faglige interesser.

Som nybakt optimistisk forelder tenkte jeg at det helt sikkert gikk an å kombinere familie og feltarbeid.

En god plan…

Den sommeren da eldstejenta var 6 måneder gammel tok jeg derfor likegodt mann og barn med på feltarbeid i Øst-Finnmark. Planen var veldig god, de skulle bo i Vardø mens jeg pendlet ut til Hornøya hver dag for å jobbe med sjøfuglene. Ikke noe problem – dette skulle jeg klare, akkurat slik de andre super-felt-mammaer man hører om. I praksis ble det en sommer med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor arbeidet som måtte avsluttes tidlig hver dag, overfor jenta som ikke så mye til mammaen sin og ikke minst overfor min tålmodige sambo som i 6 uker vandret opp og ned Vardøs gater med en baby på ryggen til stor underholdning for de hardbarkede fiskere i byen. Det ble et krasj-kurs i kompromiss mellom faglig interesse og personlig interesse.

Så nå er feltplanlegging blitt en avveiing mellom hvor lenge jeg føler jeg kan være borte heimefra og hvor mye feltaktivitet jeg trenger for å oppfylle faglige målsetninger og personlige ønsker om å være ute. Men uansett krydret med et dryss dårlig samvittighet, for jeg skulle fryktelig gjerne ha vært begge steder på en gang.

Feltarbeid og familieliv

I år er valget blitt en uke i juli på Hornøya i forbindelse med NRKs sjøfugl satsing og en liten uke i august på Anda for å sette GLS-loggere på lundeunger.

Jeg har sannsynligvis mer flaks enn de fleste. Jeg har en samboer som skjønner at feltarbeid er viktig både for meg og for min forskning, og som gir meg mulighet for å dra når det er nødvendig. Samtidig har jeg en fleksibel arbeidsplass med gode kollegaer som har tatt over de lange feltperioder, slik at jeg egentlig kunne ha holdt meg på kontoret hele tiden. Jeg får berømme alle parter, for det er dem som legge til rette for at dette er en god jobb, også for kvinner i etableringsfasen. Det er det opp til meg selv at finne den gode likevekten mellom yrkes- og familielivet. For arbeidet som sjøfugl- biolog er ikke en vanlig 9-16 jobb. I perioder gir vi mye av oss selv. Det er deadlines som skal overholdes, henvendelser som skal besvares og jobben kan følgelig ofte bli med heim etter endt arbeidstid. Interessen for naturen rundt oss kan plutselig komme i bakgrunnen etter mange måneder ved PC-en hvor fuglene er blitt redusert til tall og bokstaver. Og da er det viktig å komme ut og gjenoppdage hva det faktisk er vi holder på med og hvorfor.

Da jeg var nyutdannet skjenket jeg det heldigvis ikke en tanke at jeg en dag ville komme til å gjøre slike avveiinger. For livet kan by på mange overraskelser, hvor familie kan regnes for en av de triveligere.  

Selv om det blir mindre feltaktivitet, er det andre fine måter å komme tett på sjøfugler, også sammen med familien. (Foto: Signe Christensen-Dalsgaard)
Selv om det blir mindre feltaktivitet, er det andre fine måter å komme tett på sjøfugler, også sammen med familien. (Foto: Signe Christensen-Dalsgaard)

Feltfeberen

Så bevare meg vel, det er ikke noe synd i meg selv om jeg akkurat nå lengtes ut på kysten. Jeg har det fint her på kontoret. Jeg jobber med spennende problemstillinger innen et felt som både er hobby og jobb. Etter endt arbeidsdag venter en flott familie som er like glad i å være på tur som meg – største jente har stolt proklamert at hun skal jobbe med sjøfugl når hun blir stor (når hun da ikke skal jobbe i barnehage, være brannmann, prinsesse eller noe helt annet). Jeg gleder meg på mine kollegaers vegne og trykker «like» på de spektakulære bildene fra de andres feltliv. Men samtidig, langt nede i magen, kjenne jeg felt-feberen brenne. Det er slik det skal være, for hvis jeg ikke kjente denne lengselen ut til de spektakulære sjøfuglkoloniene vår, familie eller ei, måtte jeg ha sett meg om etter en annen jobb. For det er dette som er med på å definere meg som sjøfuglbiolog.

Powered by Labrador CMS