Skrevet av Geir Rødli Systad, NINA/Framsenteret /SEAPOP – sjøfuglforsker.

– Jeg holder til ved NINA sitt kontor i Bergen og min nøkkellokalitet er Hjelmsøya utenfor Havøysund i Finnmark. Jeg jobber mest med hvordan menneskelig aktivitet påvirker sjøfuglene, gjennom fiskeriforvaltning, menneskeskapte klimaendringer, petroleumsvirksomhet osv. 

Favoritt-sjøfugl: Havsvale.

Hjelmsøya og Staurfjellet i Finnmark: Vi er en del av virkeligheten her. Når jeg kom hit, var jeg en unggutt, og det var ikke mye respekt å øyne. Forskere hadde lite godt rykte, din forskerfaen blei brukt mer en gang.

Endringer

Vi sitter og ser utover havet, Hjelmsøybanken brer seg ut mot synsranden. Det er bare en linebåt og en to-tre turistfiskere der nå, de siste nærmere land. De er blitt en del av utsynet de siste ti årene, før det var det stort sett sjarker som lå der. Hjelmsøya ligger vest i Barentshavet, utenfor Havøysund, i Måsøy kommune. Fuglefjellet Staurfjellet ligger i nord, og har fått navnet sitt av Stauren, en ca. 50 meter høy steinklippe ved fjellet. Østover ser vi Gjesværstappan og Knivskjellodden, vestover ligger Inga og Fruholmen fyr.  Turistskipene siger jevnlig forbi på veg rundt Nordkapp, de har vært her lenge, men ellers er mye endret.

Den sommeren jeg var 15

Jeg kom til Hjelmsøya første gangen som 15-åring, var med på tokt for å kartlegge svømmetrekket til lomviene ut fra fuglefjellet. Når ungene har hoppet ut fra fjellet og reddet seg ut til faren som ligger nede og venter, svømmer de ut til fiskefeltene. Ungene kan ikke fly så tidlig, det er faktisk noe de lærer seg til sjøs. En av de som jobbet på land fikk problemer med et kne, vi byttet og jeg hjalp til inne på land. Vi merket en god del lomvier noen dager der. Det var i 1985, året før sjøfuglbestandene i mange kolonier kollapset. Når vi dro tilbake i 1986 var det bare rester igjen av flere av artene. Det var tomt i fuglefjellene, syntes vi da. Lomvibestanden ble redusert fra 20-30 000 til 4-5000 i løpet av ett år. Det var vel ikke reelt, en del av fuglene sto nok over hekkingen dette året på grunn av dårlig kondisjon, og kom tilbake seinere. Vi trodde da det var på grunn av krakket i loddebestanden, men seinere er det vist at det var et sammenfall av flere årsaker, deriblant en kald vinter med mye dårlig vær, og lite mat generelt.

SEAPOP

I alle fall var det da satt i gang en overvåkning av lomvi, polarlomvi og krykkje i Staurfjellet på Hjelmsøya. Etter hvert var det stort sett jeg som dro dit sammen med en til. Det har vel vært rundt tretti forskjellige kolleger og assistenter med meg gjennom årene, og det er trettiett år siden jeg var her første gang i år. På mange måter er det nesten umulig å slutte. Når SEAPOP ble etablert i 2004, ble aktiviteten utvidet fra 10 dager til to måneder hvert år på øya, og vi fikk bygd en feltstasjon i Keila til erstatning for moelvenbrakka vi hadde der.

Forskerfaen!

Vi er en del av virkeligheten her. Når jeg kom hit, var jeg en unggutt, og det var ikke mye respekt å øyne. Forskere hadde lite godt rykte, din forskerfaen blei brukt mer en gang. Vi var de som kom og fortalte hva som var rett, men det var det i alle fall ikke. Rett, altså. Endringer ble oppfattet som noe påført utenifra, forskerne var de som stoppet eggplukking av lomvi og alke, det var de som gjorde det slik at man ikke kunne hente seg fugl i fjellet, det var de som reduserte fiskekvotene og anbefalte reguleringer av det meste. Så en forsker var en faen, et utidig utyske som lagde krøll for de som bodde her oppe. Men etter hvert som jeg er blitt bedre kjent med folk, og ikke minst voksen, gikk det jo an å snakke med folk om hva som skjer. De spør meg og jeg spør dem. Om lodda kom tidlig, om det er mye lodde eller sil i laksen, og slikt. Om hva de tror om makrellen og store torskebestander. De vet jo stort sett hva jeg kan, så tilbake blir det mest om sjøfugl.

Sjarkene forsvinner

I løpet av den tida jeg har besøkt Hjelmsøya noen dager og uker hver sommer, har brua til Havøysund blitt bygd, sjarkene har nesten blitt borte, Gjesvær har hoppet av Måsøy kommune og blitt en del av Nordkapp kommune, Russebåtene kommet og gått igjen, tankbåtene med olje fra Russland har begynt å passere, økt i antall, og blitt flyttet ut fra kysten et stykke, Snøhvitfeltet er bygd ut og andre felt er på veg. Norge og Russland er blitt enige om delelinjen i gråsonen.  Vi har sett plattformer passere og vet at det ikke er langt ut til de nærmeste feltene. Og nå jeg har med sønnen min på 12 for fjerde gang i år.

Oppsving

Skreibestanden har gått fra et lavmål på 80- og 90-tallet, til en solid bestand nå. Lodda har tatt seg opp igjen, og svinger slik lodda gjerne gjør, det samme med silda som driver forbi. Kongekrabben har krabba hit østfra, og er nok en viktig del av økosystemet der nede i havet. Det er få sjøfugl som tar den, så vidt vi vet.

Hjelmsøya

Og så var det sjøfuglene på Hjelmsøya, da. Staurfjellet huset på 60- 0g 70-tallet en lomvibestand som tilsvarte den på Bjørnøya nå. Det hekket rundt 100 000 par her, grovt regnet. Bestanden gikk ned utover 70-tallet, og var på 20-30 000 par i 1985. Polarlomvien var ennå vanlig når jeg kom hit da, jeg husker vi talte rundt 1500 individer av denne arten, i utkanten av utbredelsesområdet. Lomviene og polarlomviene kom seg aldri tilbake til de åpne hekkeplassene. Lomviene søkte tilflukt i urene, fordi det var for mye ørn som forstyrret de. Polarlomvien klarte det ikke, den kan bare hekke åpent, har ikke forstått dette med rovfugl, og søker ikke beskyttelsen under steinene. Nå har faktisk bestanden av lomvi som hekker i urene økt så mye, at bestanden begynner å nærme seg det den var før vinteren 1985-86. Krykkjebestanden var på mer enn 40 000 par på søttitallet, nå er det under 1000 par igjen. Det er ikke mye, og lyden er borte fra fuglefjellet. Lyspunktet er lundefuglen, som ser ut til å trives godt. 80-100 000 par hekker i Staurfjellet.

Gunstig beliggenhet

Vi har funnet ut at Hjelmsøya ligger gunstig til i forhold til havstrømmene nordover, fiskelarvene er nødt til å drive forbi her, om ikke strømmen snur, da. Det er altså mye åte i havet utenfor her, det som heter Hjelmsøybanken. Det har fiskerne her oppe visst lenge. Sjøfuglene og fisken også. Det henger sammen. Forskningsstasjonen vår ligger i Keila, der det har vært fiskevær i mange hundre år. Fuglefjellet har vært der like lenge og sikkert mye lenger, og overlever forhåpentligvis oss også.