Skrevet av Børge Moe, sjøfuglforsker.

- Til daglig har jeg min kontorplass på NINA i Trondheim, og om sommeren gjør jeg feltarbeid i  Kongsfjorden på Svalbard. Jeg er interessert i sjøfuglenes tilpasninger og hvordan klima og menneskelig aktivitet påvirker sjøfuglene. Jobber mye med å kartlegge migrasjonsstrategier og habitatbruk hos ulike arter sjøfugler.

Hvor kommer de fra? Hvor drar de? Gjennom alle tider har mennesker undret seg over at fuglene kommer og drar med de forskjellige årstidene. Antakelsene har vært mange, og temaet har vært myteomspunnet. I oldtiden trodde man at svalene gikk i dvale om vinteren, og at de til og med gikk i dvale under vann. Men myter eksiterer fortsatt den dag i dag. Som for eksempel at lunden kommer tilbake til fuglekolonien 14. april hvert år, den såkalte lundkommar-dagen.

Jeg har alltid vært fasinert av fugletrekket, og nå er det blitt mitt forskningsfelt. Lenge har vi hatt begrensede muligheter til å finne svarene. Sjøfuglene befinner seg langt til havs og er vanskelig å observere. I dag er ny teknologi tilgjengelig, såkalte lysloggere, og det har skapt en forskningsrevolusjon. Dette er små elektroniske brikker (1-2 gram) som vi fester på sjøfuglenes fotring. Som navnet sier, registrerer de lys. Hvert minutt, hver dag, gjennom hele året. Når sjøfuglen kommer tilbake på hekkeplassen, har den med seg all lys-informasjonen i brikken og jeg kan beregne lengde- og breddegrader med dataprogrammer som benytter klassiske nautiske prinsipper. Enkle prinsipper, men likevel så nytt.

Hemmeligheter

Hvilke hemmeligheter er avslørt så langt? Sjøfugler som hekker i det kalde nord, slik som tyvjoen, kan trekke til tropiske og subtropiske havområder om vinteren. Andre, slik som fjelljo og rødnebbterne flyr enda lengre og tilbringer vinteren på den sørlige halvkule. Rødnebbterne flyr helt til Antarktis. Det er verdens lengste dokumenterte dyretrekk og er en flytur på opptil 80 000km. De fleste av våre sjøfugler, slik som krykkje, polarlomvi, alkekonge og lunde tilbringer vinteren i Nord-Atlanteren. Noen er til og med så hardføre at de tilbringer hele året i Barentshavet. Det gjør lomviene som hekker i Finnmark og på Bjørnøya.

Ny kunnskap

Ny kunnskap om sjøfuglenes trekkmønster tilfredsstiller min nysgjerrighet og søken etter å finne svar. Men hvordan kan slik kunnskap anvendes og komme til nytte? Kunnskap om hvilke leveområde sjøfuglene bruker og når de bruker dem er viktig for å kunne forvalte de marine økosystemene. Den menneskelige aktiviteten er stor og inkluderer fiskerier, shipping, petroleum og andre næringer. Da er det viktig å ha kunnskap for å gjøre beslutninger og finne miljøløsninger til beste for natur og samfunn. Oljeindustrien, for eksempel, benytter kunnskapen til å gjøre risiko-analyser, og det er en viktig del av grunnlaget for deres aktivitet.

Sporer trekkruter

I dag foregår mye av kunnskaps-innhentingen gjennom SEATRACK, et stort forskningsprogram som sporer trekkrutene til sjøfugl som hekker i tilknytning til de norske havområdene. Det inkluderer Norge, Svalbard og Jan Mayen, samt våre naboland Russland, Island, Færøyene og Skottland. SEATRACK har gitt nye svar på trekkrutene til elleve ulike sjøfuglarter.

Men nye svar gir nye utfordringer. Norske fugler kan overvintre langt fra Norge, og fugler fra utenlandske bestander kan overvintre i norske havområder. Det illustrerer at sjøfuglene ikke har noen nasjonalitet, men vandrer på kryss og tvers av grenser. Det krever at land samarbeider og at havområdene forvaltes på en bærekraftig måte.

Årets feltsesong er på hell. Jeg har tilbrakt sommeren i Kongsfjorden på Svalbard og nå trekker jeg sørover til mitt vinterkvarter. Neste sommer er jeg tilbake, og jeg ser ikke bort fra at det blir på samme dato.