Skrevet av Tone Kristin Reiertsen – forsker på NINA/Framsenteret i Tromsø og Hornøya i Øst-Finnmark.

Jeg er sjøfuglforsker og mamma til tre. Forskningsinteressene mine er økologi, adferd og evolusjon hos sjøfugl. Jeg er spesielt opptatt av hvordan klima og det marine miljøet påvirker sjøfuglene. Prøver ellers å finne balansen mellom å være mamma og sjøfuglforsker.

Favoritt-sjøfugl: Lomvi

Hvor vanskelig kan det være å telle sjøfugler? Det høres ut som noe selv barn burde kunne klare. Vel, det er ikke alltid så lett. Første halvdel av juni står tellinger av sjøfugl på feltarbeids-menyen. Jeg er tilbake på Hornøya og skal telle lomvi, krykkje, lunde og toppskarv. Det skal vise seg å ikke være så enkelt. Et drama på liv og død rett og slett.

Svart trussel

En svart skygge glir noen få sekunder over telle-feltet, og setter i gang et gigantisk kaos – hele berget med lomvi letter og flyr ut. Etter noen minutter ligger det et stort flak med lomvi ute på vannet.

Jeg er fristet til å banne – og gjør det vel egentlig men kan ikke skrive det her. Jeg var kommet til tallet 298 bare på min daglige tellerunde, og blir nødt til å gi opp tellingene av lomvi denne dagen. Den svarte skyggen var ei havørn – og når jeg kikker opp henger det hele fem ørner over fjellet.

For noen dager siden ble det telt hele 24 ørner på samme tid over fuglefjellet. Som en bølgebevegelse flyr flere og flere hyller med lomvi ut fra fjellet og legger seg ute på det trygge havet. Flukt-responsen lomvi har mot havørn er enorm, til sammenligning med hvordan de reagerer når andre rovfugler, egg- og unge-spisere kommer i deres nærhet.

Hvit fare

Litt rart egentlig, for det er ganske sjeldent at ørna tar voksne fugler – en og annen selvsagt – men ikke så mange at det gjør et stort innhugg i bestanden.

I kjølvannet av havørna kommer de store måkene – svartbak og gråmåke. Disse gjør større skade – når lomviene er borte fra hylla er det fritt fram for måkene å spise de blottlagte og ubeskyttede eggene. Og vipps så er årets hekkesesong ødelagt for mange av lomviene. Skjer dette tidlig i sesongen kan riktignok en del av lomviene legge ett nytt egg etter 9-10 dager. Men dette betyr at ungene kommer til å klekke senere enn planlagt – og det finstemte samspillet mellom sjøfuglenes timing av klekking med når det er mest mat rundt fuglefjellet er ødelagt.

Hornøya har i mange år vært skånet for ørnas herjinger – i mange andre sjøfuglkolonier er ørna et kjempeproblem. Noen steder har lomviene klart å løse problemet ved å endre hekkestrategi – der hekker de skjult i ur og fjellsprekker. Hvordan utviklingen av ørneproblematikken på Hornøya blir i årene som kommer gjenstår å se.

Lomvibestanden på Hornøya er en av de mest livskraftige vi har langs kysten av Norge i dag. Dersom også denne bestanden får problemer som følge av ørneforstyrrelser er det dramatisk.

Nærkontakt

Jeg bestemmer meg for å gå over til telle krykkje i stedet denne dagen – lomvi-tellingene må vente til neste dag når det forhåpentligvis er ro i fjellet igjen. Forstyrrelser fra ørn påvirker hvor mange fugl som er inne i fjellet, og gjør det umulig å få gode pålitelige tall denne dagen.

Å telle sjøfugl er kanskje ikke den mest spennende forskningen vi gjør på sjøfugl på Hornøya – men jeg vil våge å påstå at den er blant den aller viktigste. Mangeårige tidsserier med tellinger er helt avgjørende for å kunne si noe om hvordan sjøfuglene har det.

På Hornøya går de lengste tellingene tilbake til 1980. Som student fikk jeg æren av å regne på disse tidsseriene – og for en tallnerd som meg var det som å få tilgang til ei gullgruve. Jeg kan bli like begeistret over vakre tallrekker og formler som å se og ha nærkontakt med de karismatiske sjøfuglene våre. Men det er ikke bare på grunn av min egen tall-fasinasjon jeg mener de lange tidsseriene er gullgruver.

Studier av bestandsendringer over mange år sett i sammenheng med de miljøendringer sjøfuglene opplever, både i og utenfor hekkesesongen, gir viktige svar på hvorfor sjøfuglene sliter. De er essensielle for å kunne forstå hva som skjer – uten de lange tidsseriene vil det være umulig å finne årsakene til sjøfuglenes tilbakegang.

Ravnepøbler

Nede ved krykkje-berget møter jeg neste utfordring. Et ravnepar har slått seg ned som krykkjenes nærmeste nabo. Fire store ravne-unger skuler på meg fra reiret sitt. Foreldrene er travelt opptatt med å patruljere mellom de ulike krykkje-reirene etter nylagte egg som ravneungene skal få til lunsj. I dette tellefeltet er det ingen nylagte krykkje-egg som unnslipper. Til tross for krykkjenes tapre forsøk på å forsvare seg.

Noen hundre meter lenger bort finner jeg enda et ravnereir – dette har to unger. Ravneungene ser ut til å være flyvedyktige om ikke altfor lenge, og minst ti ravnepøbler vil dermed snart herje rundt i fjellet. Ikke vanskelig å se for seg hvilke utfordringer krykkjene står ovenfor. Når en i tillegg vet at krykkja er den sjøfuglen som sliter mest i Norge i dag – gjør det oppriktig vondt i hjertet å se hvor hjelpeløse de er mot ravnepøblene.

Jeg får imidlertid gjort ferdig tellingene av antall krykkjer – ravnene påvirker ikke tellingene som sådan – men jeg registrerer at det i år er enda færre krykkjer å se i disse tellefeltene sammenlignet med i fjor.

Store endringer

Det har skjedd ganske store endringer i fuglefjellet Hornøya gjennom tiårene. Tidlig på 80-tallet var krykkja den mest tallrike arten, mens det i dag er lomvi som dominerer fuglefjellet. Du kan faktisk se det på fargene og høre det på lyden i fjellet – det har gått fra å være dominert av gråhvite kaklende krykkjer til de mer sorthvite hoiende lomviene. For lomvienes del er endringene gledelige, mens for krykkja begynner det å bli dramatisk. 

Klimaendringer og dårlig mattilgang er hovedårsakene til krykkjas tilbakegang, men egg-og unge-plyndring på toppen av dette gjør krykkja omtrent sjanseløs.

Dilemma

På vei tilbake etter dagens tellinger tenker jeg på både ørnetrusselen og ravneplagen. Som forsker er det min oppgave å registrere og være objektiv. På ett vis er jeg glad for det. Det er ikke min oppgave å bestemme hvilke forvaltningstiltak som skal gjøres - heldigvis.

Ørn er fredet i Norge – sjøfugl er truet. Forvaltningen står overfor litt av et dilemma. Ravn er en naturlig del av fuglefjellet – hvor mye skal man gripe inn i det som er naturlig? Vanskelige spørsmål – men når det gjelder krykkja vil det i hvert fall være lettere å gjøre noe med noen få ravner enn globale klimaendringer. Spørsmålet er bare om det vil være nok?