Røst fra ei øy midt i havet

Tycho Anker-Nilssen (Foto: Thomas Aarvak)
Tycho Anker-Nilssen (Foto: Thomas Aarvak)

Skrevet av Tycho Anker-Nilssen, NINA - Norsk institutt for naturforskning, Trondheim.

-Jeg er populasjonsbiolog med ekspertise i sjøfugløkologi. Jeg arbeider med næringsøkologi, demografi, bestandsovervåking, sjøfugl, databaseutvikling, konsekvensanalyser, effekter av petroleumsvirksomhet og metodeutvikling. I mange år har jeg vært leder på NINAs forskningsstasjon på Røst

Favorittsjøfugl: Lunde.

Hver sommer i 36 år har jeg jobbet på en ganske liten øy. Det er det sikkert mange som har, men «min øy» er likevel en helt uvanlig arbeidsplass. Beliggenheten er også ganske spesiell. Nesten midt på norskekysten, men med hav på alle kanter og hundre kilometer til nærmeste fastland. Bare naboøya Skomvær med det berømte fyret verner litt mot storhavet.

Du forstår kanskje at jeg er på Røst. Godt markert på Dagsrevyens værkart, men med mye mer enn vær å by på. Røst er ikke bare én øy, men en øygruppe. De 550 røstværingene påstår kommunen har like mange øyer, holmer og skjær som det er dager i året. Jeg har ikke talt dem, men kan bekrefte at de er mange. Til sammen har jeg tilbragt mer enn fem år av mitt liv på en av dem.

-Røst er ikke bare ei øy. Her er jeg på toppen av Hernyken. (Foto: Ole Wiggo Røstad)
-Røst er ikke bare ei øy. Her er jeg på toppen av Hernyken. (Foto: Ole Wiggo Røstad)

Nasjonal satsing

Øya heter Hernyken og har en ganske unik historie, om vi tar sjøfuglbrillene på. Fortellingen handler mest om lunder og har forstemmende elementer, men jeg er stolt av å ha tatt del i den og glad for å kunne formidle den videre. Det var nemlig på Røst den norske sjøfuglforskningen tok av for alvor.

Mange har bidratt med registreringer av sjøfugl i dette øyriket. Etter at forskningen og overvåkningen ble del av en nasjonal satsing i 1979, har 142 personer deltatt i feltarbeidet på Hernyken. Selv om få av dem har vært lønnet, har de i gjennomsnitt nedlagt mer enn 2 måneders innsats hver. Det forteller mye om hvor fascinerende fuglefjellene på Røst er.

Pionerer

Men de egentlige pionerene er ikke så mange, selv om det ikke er lett å vite hvor langt tilbake man skal telle dem. Lenge før forskerne kom på banen var det jo mest myter og overtro som ble nedtegnet og formidlet videre, selv om den lokale kunnskapen sikkert var mer nøktern og nærmere sannheten. Per Christian Asbjørnsen satte i alle fall Røst på kartet med eventyret om «Skarvene fra Ut-Røst» (1848), og Theodor Kittelsen fulgte opp med sine mange tegninger og skildringer i tobindsverket «Fra Lofoten» (1890-91) som han laget etter å ha bodd halvannet år hos søsterens familie på det nyoppførte Skomvær fyr.

Skarver på Røst. (Foto: (Tegning: Theodor Kittelsen))
Skarver på Røst. (Foto: (Tegning: Theodor Kittelsen))

Forfatteren Carl Schøyen fulgte opp med gripende fortellinger i boka «Fuglefjell» (1929) som gjorde Røst berømt på 1920-tallet. Selv om den også inneholder en del myter, så flettet han også inn mye faktabasert kunnskap om sjøfuglenes liv og levnet.

Lang vei

De rent vitenskapelige undersøkelsene startet først på slutten av 1950-tallet med den sveitsiske professoren og etologen Beat Tschanz. Sammen med sine fjellklatrende studenter studerte han sjøfuglenes adferd, og dokumenterte blant annet at lomviene kommuniserer med ungen allerede før den klekkes! I samarbeid med konservator Edvard K. Barth fra Zoologisk Museum i Oslo (ZMO) startet han i 1960 overvåkningen av lomvibestanden på Vedøy, det mest typiske fuglefjellet på Røst. Disse tellingene er siden videreført årlig og er i dag en av de lengste dataseriene for noen europeisk sjøfuglbestand. Neste mann ut var professor Svein Myrberget, leder av viltforskningen ved Statens viltundersøkelser på Ås, som flyttet til Trondheim på 1970-tallet og endret navn til både Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk (DVF) og Direktoratet for naturforvaltning (DN) før viltforskingen ble skilt ut som en egen stiftelse, Norsk institutt for naturforskning (NINA), i 1988. Lenge før det, i 1964, flyttet han lundeforskningen sin fra Lovunden på Helgeland til Røst og reiste et 10 m² stort tilbygg på en gammel fiskerhytte ute på Hernyken. På Røst hekker lunden mest i gressbakker som er mye lettere å jobbe i enn steinurene på Lovunden. Siden den gang har lundeforskningen på Hernyken fortsatt hvert eneste år, og hytta er oppgradert til en større og mer moderne forskningsstasjon. Selv om lunde fortsatt er den mest sentrale aktøren, har NINAs sjøfuglarbeid på Røst gjennom SEAPOP-programmet (www.seapop.no) fokus på større deler av det marine økosystemet og omfatter nå en lang rekke arter.

Veien fram dit har vært lang. Myrbergets arbeid ble først overtatt av vitenskapelig konsulent og freelance-biolog Gunnar Lid, som styrte prosjektet på vegne av ZMO fra 1970 til han så tragisk omkom i en båtulykke på Røst i 1983. Siden den gang er det jeg som med god hjelp av en lang rekke ildsjeler har ført det videre. Først på oppdrag for DVF som student i Oslo, deretter som forsker i DN og NINA.

Lange linjer

Hele veien har naturforvaltningen vært arbeidets viktigste støttespiller. Det er helt naturlig. Vi gjør ikke dette bare for å forstå hva som skjer på Røst, men for å avdekke noen av de store linjene i samspillet mellom viktige komponenter i havmiljøet langs norskekysten. Hva som er viktig avhenger selvsagt av øyet som ser. Som mennesker vil de fleste ønske seg mye fisk og et godt klima, men samtidig vil vi gjerne oppleve rike sjøfuglbestander og se andre tegn på en sunn og livskraftig kystnatur.

Sjøfuglene på Røst

Den korte historien om sjøfuglene på Røst er ganske raskt fortalt. Uten samme tilgang på sildeyngel og andre småfisk i havet som tidligere har lundene og flere andre arter ikke maktet å fostre opp nok unger. Dermed har rekrutteringen sviktet og bestandene har stupt. For de mest tallrike artene er hekkebestandene redusert med 80-90 % eller mer siden vi begynte å telle dem på 60-, 70- og 80-tallet. Mye av dette har vært styrt av klimatiske forhold, men vi har også påvirket systemene gjennom vår høsting av pelagiske stimfisk som ikke alltid har vært like gjennomtenkt. For Røstbestandenes vedkommende er yngelproduksjonen til norsk vårgytende sild av spesiell interesse. Andre steder kan andre byttedyr være en del av ligningen – lodde, sil (tobis) og brisling, for å nevne noen. Mekanismene bak endringene viser seg likevel ofte i stor grad å være de samme.

Trenger gode prognoser

Så hvilke mål skal vi forvalte etter? At økosystemene er i stadig endring har alltid vært et typisk fenomen på våre breddegrader. Det skyldes blant annet helt naturlige svingninger i havklima. På toppen av dette kommer nå de globale klimaendringene vi forespeiles. Alle disse endringene må vi evne å sette i system for å skape et mest mulig realistisk perspektiv for forvaltningen. Vi kan ikke bare bruke tallene fra første telling som et mål for hvordan vi ønsker å ha det. Sannsynligheten for at det skal bli slik igjen er ikke særlig stor. Siden naturen neppe blir mindre dynamisk (får vi håpe), må bestandsmålene være tilsvarende fleksible. Derfor har vi et skrikende behov for gode prognoser for hvordan havmiljøet vil utvikle seg videre, både med og uten direkte påvirkning fra oss mennesker. Vi må altså forsøke å forutse hvor mange lunder det bør være på Røst, eller lomvier på Hornøya, og forvalte bestandene som best vi kan i forhold til det.

Om lunden vil forsvinne fra Røst? Nei, det tror jeg ikke. Ikke i «overskuelig framtid», for å bruke et veldig lite forpliktende uttrykk, men nedgangen i antall vil fortsette i mange år til. Framtidas sjøfuglsamfunn vil ikke være sammensatt som i dag. Det må både overvåkning, forskning og forvaltning ta hensyn til. Og folk flest. Vi har jo bare studert dem skikkelig en menneskealder eller to og har svært mye igjen å lære. Det er vel egentlig først når vi vet at miljøet er rimelig «bærekraftig» at kan vi nyte vårt rike sjøfuglliv til fulle.

Tabell over utviklingen for noen sjøfuglarter på Røst

Art                Område    Talt siden     Endring     Bestand i dag

Lomvi           Vedøy       1960           − 99 %      < 50 par

Krykkje         Vedøy       1979           − 90 %      2 500 par

Havhest        Hernyken   1997           − 90 %      5 par

Lunde           Hele Røst   1979            − 80 %     312 000 par

Alke             Vedøy         1997            − 65 %     < 30 par

Ærfugl          Hele Røst    1988            − 59 %     1 500 par

Toppskarv    Ellefsnyken  1985            − 42 %     385 par

Storskarv      Hele Røst    1997            + 300 %   55 par

Storjo           Hele Røst    1987             + 700 %   8 par

Powered by Labrador CMS