Skrevet av Svein-Håkon Lorentsen, seniorforsker, NINA.

- Jeg har min kontorplass på NINA i Trondheim. Min nøkkellokalitet er Sklinna, en liten øygruppe i havet utenfor Vikna i Nord-Trøndelag. Forskningsinteressene mine er økologi og adferd hos sjøfugl. Jeg er spesielt interessert i hvilke faktorer det er som styrer bestandsendringer, samt hvordan sjøfugl utnytter de marine kystøkosystemene.

Favoritt-sjøfugl: Toppskarv.​

At skarvene spiser fisk er kjent for de fleste. At fisken den spiser faktisk også kan si noe om hvor mange skarver som vil legge egg året etter, eller om hvordan fiskebestandene utvikler seg, er kanskje ikke så godt kjent. På Sklinna utenfor kysten av Midt-Norge forsker vi på akkurat dette.

Toppskarvspy er gull verdt (for oss)

Hver femte dag gjennom hele feltsesongen tar jeg og mine assistenter på oss skarveantrekket, klær som allerede er illeluktende og full av skarvemøkk, og begir oss ned i de store steinurene på Sklinna. Her jakter vi skarvespy. Steinene er store som små elbiler og sleipe av grønske, og det lukter absolutt ikke fioler nede mellom møkk og råtne fiskerester. Hvorfor gjør jeg dette spør jeg meg hver eneste gang jeg er der nede. Svaret er enkelt, i alle fall for en sjøfuglforsker -  skarvespyet finnes nettopp her hvor skarvene har sine reir og sitteplasser.

Her forklarer jeg og viser hvordan man spår i toppskarvspy på "Fuglefjellet" NRK1 tirsdag 28. juni (36 min ut i programmet)

Skarvene spiser fisk som de svelger hel. Alt, unntatt beinrester og otolitter (øresteiner) fordøyes. Beinrestene og otolittene pakkes inn i en snørrlignende masse som skarven gulper opp. Det er nettopp dette som er gull verdt for oss. Ved hjelp av otolittene kan vi nemlig finne ut hvilken fisk som ble spist, samt hvor stor den var. Vi samler inn 20 slike spyboller hver femte dag, pakker de enkeltvis i plastposer og tar de med til lab’en der vi analyserer innholdet.

Sei til frokost, lunch og middag

Resultatene fra analysene av spybollene viser at toppskarvene på Sklinna stort sett spiser sei til alle måltider. Enkelte år består nesten 80% av dietten av sei. Vi har festet GPS-loggere på halen til skarvene for å finne ut hvor de drar for å finne mat. De drar hovedsakelig til tareskogsområder innenfor en omkrets på ca. 35 km rundt selve Sklinna. Tareskogsområdene er viktige oppvekstområder for de yngste årsklassene av sei. Seien gyter langt til havs og den nyklekte yngelen vandrer inn til kysten der de oppholder seg til de er 3-4 år gamle, da vandrer de ut i havet og slår seg sammen med voksenbestanden. Dataene som vi samler inn viser at toppskarvene hovedsakelig spiser sei som er 0- (født i inneværende år) og 1-år gamle.

Mengden sei i dietten avslører skarvenes hekkesesong

Toppskarvene på Sklinna lever i kystområdene utenfor Midt-Norge gjennom hele året. De regnes derfor som gode indikatorer på tilstanden i våre kystøkosystemer. Dataene som vi har samlet inn fra spybollene viser at mengden av 0-årig sei i toppskarvdietten faktisk kan brukes til å forutsi hvor mange skarvepar som vil bygge reir og legge egg året etter. Er det mye 0-årig sei i dietten ett år er det flere toppskarver som hekker året etter. Dette skyldes at mengden 0-årig sei det ene året henger sammen med mengden 1-årig sei året etter. Det er nettopp god tilgang på 1-årig sei som er viktigst for å produsere mange unger. Vi ser derfor at i år med mye 1-årig sei starter toppskarvene å hekke tidligere enn i år med mindre sei, de legger flere egg, og forer opp flere unger.

Selv om forekomsten av de ulike aldersgruppene av sei i toppskarvdietten gir oss en pekepinn om størrelsen på neste års hekkebestand spiller klima også en viktig rolle. Skarvenes fjærdrakt er ikke vanntett og de blir bløte til skinnet når de dykker. Når man ser skarv som står med vingene spent ut er det fordi de tørker fjærdrakten. Det at fjærdrakten ikke er vanntett gjør også at de er sårbare for lave temperaturer i vinterhalvåret. Vi observerer av og til at særlig ungfuglene, men også voksenfugl, dør i store antall etter kalde vintre. For å forstå hva som regulerer størrelsen på hekkebestandene av toppskarv langs norskekysten er det derfor viktig både å vite hva de spiser, og hvordan klimaforholdene, spesielt i vinterhalvåret, påvirker dødeligheten i bestanden.

Kan toppskarven hjelpe fiskeforvalterne?

Jeg er en forsker som jobber med det som så fint kalles anvendt økologi. Jeg spør meg derfor om vi kan bruke toppskarvene til å fortelle oss noe om hvordan fiskebestandene vil utvikle seg? Kan toppskarvene kanskje en dag i framtiden erstatte dyre forskningsfartøyer?

Toppskarvene tilbringer hele året langs kysten og spiser den fisken som er lettest tilgjengelig. Jeg vil derfor tro at forekomsten av de forskjellige aldersgruppene av sei i spybollene sier oss noe om hvor vanlige disse er.

Nå har vi samlet spyboller fra toppskarv i mange nok år til at vi kan begynne å regne på dette. De første resultatene våre viser at det kan være noe i denne antagelsen. Spesielt forekomsten av 1-årig sei i spybollene er godt korrelerte med indeksen for 3-årig sei som havforskerne får ved hjelp av sine forskningsfartøy 2 år senere. Dette bør være godt nytt for de som skal forvalte seibestanden til det beste for både skarv og folk. Jeg sier som toppskarvene sikkert tenker – sei, det er godt det.