Skrevet av Magdalene Langset, NINA

-Jeg er biolog og jobber som tekniker på sjøfuglgruppen på NINA. Jeg er feltansvarlig på sjøfuglkolonien Anda, en av Vesterålens vakreste perler. Anda er et naturreservat og Ramsar-område, og ligger i Øksnes kommune. Øya som har bratte klipper og er torvkledd på toppen ligger ut mot storhavet, og her hekker lunde, krykkje, lomvi, alke, toppskarv, stormåker og flere andre arter. Vi som tilbringer sommeren her har base i fyrboligen, og her har vi alt vi trenger. Vi har båt, men landingsforholdene kan være vanskelige, så vi har alltid rikelig med proviant på lager.

Hekkesesongen er i full gang – det er babyboom. Alle disse fugleungene skal ha mat, og det kan være en stor utfordring for foreldrene. Ungene skal vokse seg store i løpet av en kort sommer, og det er viktig med et næringsrikt kosthold for at de skal bli friske og sterke til de skal fly ut. Men det er ikke bare opp til foreldrene. De er prisgitt variasjoner i slike ting som vær og vind, havstrømmer og havtemperaturer, og konkurrenter i matfatet, som makrell, hval og fiskerier.

Mens det er vanskelige forhold for sjøfugler mange steder, greier fuglene seg som regel ganske bra på Anda. Øya har en perfekt beliggenhet nært de grunne fjordene i Vesterålen hvor det er gode oppvekstforhold for tobis, og ligger rett innenfor Vesterålsbanken og eggakanten på utsiden. Så det er som regel mat å få tak i – i hvert fall for den fuglen som er frisk, kanskje har litt erfaring eller gjør en god innsats på matfronten. Eller har flaks og finner en god partner som gjør jobben.

Det er viktig å vite hva som påvirker fuglene i hekkesesongen. Hvorfor går det bra noen år, og dårlig andre år? For å skjønne hva som skjer er det viktig å vite hva ungene mates med. Derfor fanger vi voksne fugler, og tar maten deres. Det er litt synd å ta fra dem dette som de har strevd med, særlig hvis det ikke går så bra med ungene. Men da får vi vite det hvis det ikke er tobis å finne, eller sild. Kanskje krykkjeungene må ta til takke med magre reker, eller får de ikke noe mat i det hele tatt?

Lundene er den mest tallrike arten her på Anda, og den setter sitt preg på øya og gjør den til et helt spesielt sted. I år har det vært først og fremst tobis (sil) lundeungene har fått å spise, men også sild og torskefisk, og forskjellige fiskelarver. Vi kan se at lundene kommer inn med veldig mange fisk i nebbet, og fisk i ulike størrelser. Og ofte styrter rett inn i reiret med maten, spesielt når det er tyvjo og fiskemåke her. Så det er ikke så lett å si noe fornuftig om hva lundene har med seg hjem bare ved å observere dem. Noen fiskearter er lette å legge merke til bare ved å se på fuglen som flyr forbi, som for eksempel den lange slanke tobisen (sil). Men det er fort gjort å ikke registrere de fuglene som kommer med hjem med mindre mat, eller bare småfisk og fiskelarver. Derfor fanger vi lundene i nett, slik at vi får et riktigere bilde av hva ungene fores med hver sesong.

Når lunden kommer flyvende innmed nebbet fullt av fisk, slipper den alt på bakken i forskrekkelsen når de går i nettet. Det hender også ofte at den unngår nettet med et nødskrik, men slipper maten likevel. Vi ringmerker den voksne fuglen som er gått i nettet, og veier den slik at vi kan se hvordan det går med de voksne fuglene. De går vanligvis ned i vekt gjennom hekkesesongen, det er stor innsats og mye hardt arbeid som skal til før de har fått frem en stor unge som skal leve opp. Dersom de er blitt for tynne og i begynner å bli i dårlig form kan det hende at de finner på å avbryte hekkesesongen og dra ut på havet igjen, for å komme igjen og prøve på nytt til neste år. 

Krykkjene flyr ikke rundt med mat i nebbet, men svelger fisken hel og gulper den opp igjen til ungene. Så for å få matprøver fra krykkjene må vi fange dem når de kommer inn til reiret med mat. Ville fugler er vanligvis redde for oss – for alt levende som vil ta dem – men de er ikke redde for døde ting som fiskestenger og plast-snøre, hvis tingene ikke beveger for mye på seg. Når vi skal ta krykkjene ned bruker vi ei lang fiskestang med ei renneløkke øverst. Denne løkka prøver vi å legge rundt halsen på fuglen, og så løfter vi den av reiret og legger den ned på bakken, så mykt som vi får til. Fuglene bruker vingene både når de er i luften og når de lander, så det går ganske greit å gjøre det slik selv om det reiret kan ligge høyt.

Når krykkjene kommer ned til oss og vi tar dem opp blir de stresset og oppkavet, og gulper opp maten til oss. Kanskje det er en strategi for å unnslippe i et knipetak; kanskje de ved å kaste frem dette lekre og velduftende måltidet vil avlede oppmerksomheten vår slik at vi glemmer dem et øyeblikk. Det virker kanskje dersom de møter en svartbak, men ikke på oss. Vi tar næringsprøvene med oss hjem, og veier dem for å se hvor mye mat ungen skulle ha fått, og så ser vi på hvilke fiskearter vi kan finne i dietten til krykkjene.

Hvis vi skal fange stormåker må vi gjøre det på en annen måte, for vi kan ikke komme nært nok til å bruke stangen. Da kan vi sette opp ei snare med fjernutløser som de setter beina oppi, eller hvis det passer bedre kan vi bruke et bur som vi setter over reiret. Måkene gulper også opp mat hvis de har unger på reiret. Gråmåkene er altetende, men her går det mest i fisk. Men de mater også ungene med larver, egg og fugleunger. Og rundt svartbakreirene ligger det mye beinrester og vinger etter lunde som er blitt fortært av de yndige små.

For andre arter, som teist og lomvi, er det enklere å se hva de mater ungene med. De voksne fuglene bærer byttet i munnen, og da kan vi artsbestemme byttedyret. Ikke alltid med letthet, men det hjelper å ta bilder. Vi har mange flinke folk å spørre hvis vi ikke finner ut av det, og det går greiere etter hvert som man får litt trening. Teisten fisker på grunna rett rundt hjørnet her, og kommer opp med mye artig den har funnet i tareskogen. Lomvien fisker også nært øya, men litt lenger ut. De er gode dykkere, og vi ser dem som regel kommer hjem med torskefisk. Lomvien bærer byttet på langs i nebbet, mens både teisten, alken og lunden bærer byttet på tvers.

Toppskarvene fisker også i den frodige tareskogen her ute. Skarvene trenger vi ikke å fange for å finne ut hva de spiser. De gulper opp ufordøyelige deler fra byttedyrene i små slimklumper, og disse klumpene kan vi samle inn og se på når vi kommer hjem fra feltarbeidet. I dette toppskarvgulpet finner vi otolittene – øresteinene-  fra fisken som toppskarven har spist. Øresteinene er ulike for forskjellige fiskearter og slik kan vi vite hva toppskarven har spist.  Dette er ganske spennende, følg linken for å lese mer om det, Svein-Håkon jobber med toppskarv og skriver om oppgulp fra toppskarv!

Vi krysser fingrene for at årets hekkefugler greier jobben sin og at vi får mange vakre ungfugler på vingene i år!