Velkommen alle innvandrere!

Tycho Anker-Nilssen. (Foto: Thomas Aarvak)
Tycho Anker-Nilssen. (Foto: Thomas Aarvak)

Skrevet av Tycho Anker-Nilssen, NINA - Norsk institutt for naturforskning, Trondheim.

-Jeg er populasjonsbiolog med ekspertise i sjøfugløkologi. Jeg arbeider med næringsøkologi, demografi, bestandsovervåking, sjøfugl, databaseutvikling, konsekvensanalyser, effekter av petroleumsvirksomhet og metodeutvikling. I mange år har jeg vært leder på NINAs forskningsstasjon på Røst.

 

Den 2. juli var vi en tur på Ellefsnyken for å taksere toppskarv. Ellefsnyken er en bratt øy ytterst i Røst og den minste av de tre berømte nykene i Nykan Naturreservat. Vi har delt øya i mange felt og teller reirene og noterer reirinnhold i et felt av gangen. Da tar ikke hver tur så lang tid og fugler som blir skremt av reiret kommer seg hjem igjen i god tid før egg eller små unger blir for kalde. Ved å spre innsatsen over flere uker får vi også bedre innsikt i hvordan forholdene i kolonien utvikler seg gjennom sommeren, og vi plukker også med oss gulpeboller med ufordøyde rester av fisk for å se hva de mater ungene med.

Odd Helge Olsen og Tycho Anker-Nilssen med den britisk-merkede lomvien. (Foto: (Zoe M. Burr))
Odd Helge Olsen og Tycho Anker-Nilssen med den britisk-merkede lomvien. (Foto: (Zoe M. Burr))

Britisk besøk

Denne historien handler likevel om en helt annen art. Den er også en av innbyggerne i dette flotte fuglefjellet. Mens vi takserte den største skarveura denne dagen, oppdaget jeg nemlig helt plutselig foten til en lomvi som satt under en stor stein og ropte sammen med sine artsfrender. De hekker der i ganske gode antall (til Røst å være), så det i seg selv var jo ikke noe uvanlig syn. Men denne fuglen var likevel spesiell. Den hadde nemlig ring, noe som var høyst uventet siden vi har latt de få gjenværende lomviene der i fred og ikke ringmerket noen på øya i flere tiår. Pulsen steg umiddelbart et par hakk. Heldigvis så den ikke meg, så jeg handlet mest på instinkt og strakk en rask hånd inn i ura. Ut halte jeg en svært overrasket lomvi. Pulsen økte ytterligere da jeg så at det var en trekantet ring. De brukes normalt bare på unger. Ungene forlater kolonien lenge før de er fullt utvokst, og har ikke store nok føtter til å kunne merkes med vanlige, runde ringer.

Den britisk merkede lomvien. (Foto: Zoe M. Burr)
Den britisk merkede lomvien. (Foto: Zoe M. Burr)

Raskt tørket jeg vekk laget av gjørme som dekket ringen og vitnet om at fuglen hadde vært lenge inne i ura. Til synes kom adressen British Museum London SW7 som bekreftet mitt allerede gryende håp. En ekte innvandrer! Humøret steg mange hakk og resten av teamet - Zoe, Christoffer og Odd Helge - kom raskt bort for å ta en titt. Zoe hadde telefonen i lomma og tok et par raske bilder før vi omhyggelig noterte ringnummeret, målte fuglen og slapp den fri.

Shetland

Lomvi i flukt med britisk ring. (Foto: Håvard Eggen)
Lomvi i flukt med britisk ring. (Foto: Håvard Eggen)

I dataenes tidsalder slipper man å vente lenge på svar. Bare 3-4 dager etter at jeg mailet opplysningene om kontrollen av X75 565 kom tilbakemeldingen fra den britiske ringmerkingssentralen. Fuglen var merket som unge på Fair Isle, en 6 km² stor øy nord for Orknøyene som er den sørligste øya i Shetland. Dette viser at fugler fra de rike lomvibestandene på de britiske øyer kan etablere seg som hekkefugler på norskekysten. Det er ikke første gang. For noen år siden leste vi flere andre britiske ringer på lomvi ved å fotografere dem når de passerte i flukt foran kolonien.

Gode nyheter

I et langsiktig perspektiv er dette gode nyheter for lomviene. Det står nemlig sørgelig dårlig til med lomvibestanden vår, både på Røst og mange andre steder langs kysten. Rekruttering er sårt tiltrengt. Hvor mange unger denne lomvien har bidratt med vet vi ikke, men den har nok forsøkt mange ganger. Fuglen fikk ringen sin den 24. juni 1997 og hadde altså rukket å bli 19 år. Da har den kanskje rukket å legge 15 hekkesesonger bak seg. Det er respektabelt, selv om det ikke er uvanlig for en lomvi. Sannsynligvis har den vært på Ellefsnyken i alle disse årene. I likhet med de fleste andre sjøfugler er de nemlig svært stedstro til kolonien de etablerer seg i og vender gjerne tilbake til den samme reirplassen år etter år.

Konklusjonen og budskapet er ganske enkelt: Flere innvandrere er nettopp hva Sjøfugl-Norge trenger akkurat nå! 

Powered by Labrador CMS