10 bud for de medisinske ph.d.-utdanningene

Jeg har tidligere skrevet om viktigheten av å harmonisere og øke det nordiske samarbeidet rundt ph.d.-utdanningene innen medisin og helsefag. I blogginnlegget ph.d. 2.0 i 2012 skrev jeg om et møte mellom representanter fra de medisinske fakultetene i Norden, NordForsk og The Joint Committee of the Nordic Medical Research Councils (NOS-M) som endte opp i et forslag om hva vi bør gjøre for å oppnå dette.

Det var NOS-M som tok initiativet til arbeidet og forslaget har siden vært på høring til de aktuelle fakultetene i Norden og justert noe i forhold til det første utkastet. Til høsten skal vi diskutere nærmere hvordan forslaget kan implementeres.

Det er stadig diskusjoner om doktorgradsavhandlingene innen medisin og helsefag har blitt dårligere siden innføringen av ph.d. De fleste er enige om at det i alle fall har skjedd en endring ved overgangen til en treårig doktorgradsutdanning, men spørsmålet er om det er kvantiteten mer enn kvaliteten.

I de nordiske diskusjonene er det interessant at mange av utfordringene oppleves likt selv om Sverige og Finland har fireårige doktorgradsutdanninger, mens Danmark, Island og Norge har treårige. Derfor var det ikke vanskelig å samle representantene fra de ulike nordiske landene rundt ti punkt som vi mener bør harmoniseres.

De ti punktene er (oversatt av meg):

1. Alle ph.d.-kandidater bør ha minst to veiledere.
2. Kliniske ph.d.- kandidater bør ha minst 50 prosent av tiden til forskning.
3. Ph.d.- kursene i de nordiske landene er
- tilgjengelig for alle ph.d.-kandidatene i de nordiske landene.
- koordinert for å oppnå kritisk masse i små og spredte forskningsområder.
- kreditert gjennom ECTS (European Credit Transfer and Accumulation System) og at krediteringen godkjennes mellom de nordiske landene. Definisjonen av ECTS bør harmoniseres på tvers av ph.d.- kursene, dvs. 1 ECTS = 25-30 timer.
4. En felles webside annonserer alle ph.d.-kursene ved de medisinske og helsevitenskapelige fakultetene. Dette kan ta utgangspunkt i en eksisterende webside og siden utvides til kurs fra andre land.
5. Ph.d.-studentene evalueres regelmessig for å følge progresjonen i ph.d.-prosjektet og tilegnelsen av ferdigheter og kunnskap (kunnskap om vitenskapelig skriving, presentasjonsteknikk, undervisning, prosjektledelse, innlegg på konferanser, nyskaping etc.) og internasjonal mobilitet.
6. Fokus bør være mer på kvalitet og vitenskapelig betydning av doktorgradsavhandlingen enn antall vitenskapelige artikler som inngår. NOS-M anbefaler at doktorgradsavhandlingen bør bygge på fagfellevurderte vitenskapelige artikler i internasjonale tidsskrift. Ph.d.-kandidaten bør være førsteforfatter på minst én akseptert vitenskapelig artikkel.
7. Ph.d.-kandidatene læres opp i en åpen praksis for både data og publisering.
8. Kandidatens sammenskrivning (summary) av arbeidet vektlegges mer.
9. En internasjonal ekspert bør være inkludert i vurderingskomiteen eller som opponent.
10. De medisinske fakultetene bør vektlegge kvaliteten av doktorgradsavhandlingen mer enn antallet vitenskapelige artikler i avhandlingen i vurderingen for akademiske stillinger.

Noen av disse punktene gjenspeiler dagens praksis i Norge, mens andre vil medføre at vi må justere dagens praksis. I tillegg til å bidra til harmonisering mellom de nordiske landene, tror jeg at forslaget vil bidra til mer vektlegging av kvalitet på bekostning av kvantitet.

Jeg synes også det er viktig at vi hele tiden har en diskusjon om hvordan vi kan legge til rette for en best mulig ph.d.-utdanning og at vi utnytter det nordiske potensialet for harmonisering og samarbeid. Jeg håper du er enig i at dette forslaget er et riktig skritt på veien mot dette.