1814 – et viktig år for norsk medisin

Sølvguttene synger under jubileumskonserten i Aulaen. (Foto: privat)
Sølvguttene synger under jubileumskonserten i Aulaen. (Foto: privat)

Han fikk lite utdanning i barndommen på grunn av uttalt stamming og var ikke velkommen i den offentlige skolen. 20 år gammel reiste han til København og tok kirurgisk håndverksutdanning. 31 år gammel ble han innskrevet som akademisk borger og ble ansatt som adjunkt ved Det medisinske fakultet i København. Etter tre år meldte han seg opp til medisinsk eksamen, men ble fritatt siden han var ansatt ved fakultetet.

Du har sikkert skjønt at dette er en historie fra en annen tid, og personen var Michael Skjelderup (1769-1852). I 1814 ble han utnevnt til den første professoren i medisin i Norge. For å komme seg tilbake til hjemlandet måtte han kjøpe seg en båt og hyre mannskap, og om ikke det var nok ble de beskutt av en svensk fregatt på sjøreisen over Skagerrak. Den 18. august var han på plass ved Universitetet i Oslo og Norge hadde etablert et medisinstudium.

Forrige torsdag var jeg i Oslo og feiret at Det medisinske fakultet er 200 år. Det ble en storslått feiring med konsert i Aulaen og mottakelse i Rådhuset. De medisinske dekanene fra de tre andre fakultetene var til stede, og jeg er helt sikker på at de er enige i at vi er stolt over den rollen fakultetet har spilt gjennom historien og imponert over virksomheten i dag.

I Apollon, som er Universitetet i Oslos forskningsmagasin, kan du lese mange spennende historier om dagens medisinske virkelighet som at «Antibiotika kan ødelegge den moderne medisinen», om «Hjernens glemte celler» og at «Mødredødeligheten halvert i Gambia».

Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo hadde i 2013 2207 registrerte studenter, 1349 kandidater på ph.d.-programmet, 645 vitenskapelige årsverk og 1775 vitenskapelige publikasjoner.

I løpet av feiringen møtte jeg mange gode kollegaer fra Oslo. I slike sammenhenger spør jeg om ulike utfordringer, og det var påfallende mange som syntes at det ikke er en optimal samhandling mellom universitet og helseforetak. En kvinnelig basalforsker og lege fortalte at hun var i ferd med å gi opp forskningen fordi hun som universitetsansatt ikke opplevde at den forskningen hun gjør kan støttes i helseforetakssystemet. En mannlig klinisk forsker fortalte hvordan han måtte turnere forskningsmidler mellom to systemer med ulike rammebetingelser og belønningssystemer.

På den andre siden er det også mye som fungerer svært godt i samhandlingen mellom Universitetet i Oslo og Helse Sør-Øst med de enkelte lokale helseforetakene. Fakultetet har felles forskningsutvalg og utdanningsutvalg med Oslo universitetssykehus. De har også delvis felles ledere og kjernefasiliteter.

Hovedinntrykket er at Det medisinske fakultet i Oslo er inne i en god periode med stor suksess på mange områder. Ikke minst har de styrket den internasjonale profilen og lykkes stadig bedre i EU-systemet. Som representant for Norge yngste medisinske fakultet er det godt å kunne ha en «storebror» i Oslo som kan inspirere til å bli enda bedre. Jeg er jo vanligvis flink til å vise til de gode resultatene fra NTNU, men det betyr ikke at jeg ikke beundrer mye av det som skjer i Oslo. Jeg likte også slagordet for jubileet: «Vi har tenkt på fremtiden i 200 år».

Det finnes mye spennende i historien til fakultetet i Oslo. I dag er vi vant til at det er svært vanskelig å bli medisinstudent, men det er egentlig av «ny» dato. Ifølge en artikkel i Apollon var det slik at «faktisk helt fram til andre verdenskrig var medisinstudentene blant de minst begavede, målt i artiumskarakterer». I 1940 ble det bestemt at medisinstudiet skulle være et lukket studium.

Michael Skjelderup satte store spor etter seg i norsk medisin. I motsetning til i København etablerte han et felles medisinstudium og skilte ikke mellom en kirurgisk håndverksutdanning og en medisinsk utdanning. Han utviklet en egen anatomisk samling og bidro til at de nye universitetsbygningene på Karl Johan, som ble åpnet samme år som han døde, hadde et Theatrum Anatomicum med et auditorium med plass til 70 og en disseksjonssal. Han var også med på å stifte Lægeforeningen i Christiania (senere Det norske medicinske Selskab) i 1833.

Det var også kjekt å oppdage at jeg har en ting til felles med Skjelderup i tillegg til å være professor i medisin. I 1818 ble han medlem i Det Kongelige Videnskabers Selskab i Trondheim.

Jeg vil til slutt igjen gratulere Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo med 200 års-jubileet.