Å fusjonere eller ikke å fusjonere

Gir fusjoner bedre organisasjoner?  (Foto: Colourbox)
Gir fusjoner bedre organisasjoner? (Foto: Colourbox)

Nylig skrev jeg at 2015 vil bli en markering av en utdanningssektor i endring. I prosessen med SAKS (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon, sammenslåing) ligger det en klar forventning om å redusere antallet høyere utdanningsinstitusjoner. Viktige avklaringer ved NTNU nærmer seg med stormskritt.

I forrige uke gikk den interne høringsfristen ut ved NTNU og nå foreligger det uttalelser fra de ulike fakultetene om hvordan de stiller seg til eventuelle fusjoner. I slutten av måneden venter styrebehandling og et sannsynlig endelig vedtak for de nærmeste årene.

I den siste tiden har det vært et økende engasjement blant ansatte og studenter ved NTNU. Selv om det oppleves som seint i prosessen, er det viktig å sikre at alle argumentene er kjent og at alle har hatt muligheten til å uttrykke hva de mener.

Mange er opptatt av at fusjoner ikke gir bedre organisasjoner. Det vises både til sykehus- og kommunefusjoner som har gått galt. Samtidig vet vi at en situasjon med over 200 sykehus (inkl.sykestuer/klinikker) og nesten 750 kommuner som vi hadde i årene etter andre verdenskrig, ville vært både uhensiktsmessig og lite forsvarlig i dag. Det er aldri et enten eller.

 

SAKS-prosessen har også vist det store engasjementet i samfunnet for hva som vil være de beste løsningene for de ulike universitetene og høgskolene. Både næringslivet, offentlig sektor, politikere og andre har engasjert seg i fusjonsdiskusjonene. Det er få som mener at dette angår bare vi som er ansatt eller er studenter.

Jeg tror at dette også gjenspeiler den endrete posisjonen til universitetene i samfunnet. I særlig grad gjelder det forventningene til forskning og nyskaping ved universitetene. Fra å være institusjoner hvor forskningen delvis levde sitt eget liv i periferien av næringsliv, myndigheter, helsetjeneste og andre samfunnsaktører, er det i dag langt større samhandling mellom sektorene, og økte krav til relevans av forskningen. Høyere utdanning og forskning oppleves som mer avgjørende for fortsatt økonomisk vekst og bærekraftig samfunnsutvikling.

Derfor er det naturlig at samfunnet er langt mer opptatt i dag enn tidligere av hvordan vi forvalter ressursene, hvordan vi organiserer driften, hvordan vi hevder oss internasjonalt, hvordan vi leder institusjonene og hvordan vi forvalter samfunnsoppdraget. Vi kan selvfølgelig fortsatt med frimodighet fremme egenarten til universitetene, men det blir vanskeligere å hevde at samfunnet ikke bør ha en sterk stemme i viktige veivalg.

I forrige uke var jeg også på Trøndelagsmøtet – en sentral møteplass for beslutningstakere i trøndelagsfylkene. Det var slående hvor sterk interesse og engasjement det var for NTNU i de ulike sesjonene og i de uformelle samtalene. Selvfølgelig skal vi være glad for det økte engasjementet i samfunnet for høyere utdanning.

Høringsuttalelsen fra Det medisinske fakultet om SAKS presiserer at det finnes mange motforestillinger mot fusjoner, men at fakultetet likevel ønsker en sammenslåing med Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST):

«En sammenslåing med HiST er viktig for å sikre samspill og samhandling mellom helseutdanningene, men vil også bidra til å sikre det gode samarbeidet med helseforetaket. Det er et sterkt ønske fra St. Olavs Hospital om at HiST og NTNU blir slått sammen for å bidra til best mulig helsepersonell i fremtiden. Et sammenslått NTNU med HiST vil også bidra til å sikre realiseringen av en felles universitetscampus i Trondheim».

Et av alternativene er en sammenslåing som inkluderer i tillegg høyskolene i Ålesund, Gjøvik og Narvik, og det kommenteres slik: «Det viktigste med en sammenslåing med andre teknologisk rettede høyskoler er å sikre NTNUs ledende rolle innen teknologiutdanningene. Høyskolene i Gjøvik, Narvik og Ålesund har alle et tett samarbeid med industriklynger som er viktige for NTNUs posisjon. Det kan også bidra til å sikre studentrekruttering og fremme merkevaren NTNU».

Det er utfordrende i diskusjonene om fusjoner å se hva som er best for institusjonene og samfunnet i et lengre tidsperspektiv. Vi som arbeider med helseutdanningene skal også tenke på hva som er best for de som er avhengige av helsetjenesten.

Jeg er glad for at vi ved Det medisinske fakultet er åpne for fusjoner og tettere samarbeid med andre helseutdanninger. Det viser at et sterkt forskningsfakultet føler seg trygg på egen posisjon og prestasjoner, og at vi er opptatt av hva som vil bli best for pasientene og befolkningen.

Jeg er selvfølgelig spent på den videre prosessen ved NTNU og ved de andre høyere utdanningsinstitusjonene. Regjeringen har utfordret sektoren om at vi trenger færre institusjoner for å sikre kvaliteten i høyere utdanning. Jeg håper uansett resultat at konklusjonen i ettertid vil være at NTNU har vist seg som en institusjon som tok samfunnsansvaret på alvor og lot kortsiktige vurderinger vike til fordel for hva som vil bli best på sikt for NTNU og samfunnet.