Fremskrittspartiet har nå programfestet at de er for aktiv dødshjelp. Begrunnelsen på landsmøtet var å kunne hjelpe pasienter med uutholdelige smerter. Jeg tror ikke at dette er et skritt i riktig retning, men snarere en belastning for pasienter i en svært vanskelig situasjon.

Den norske legeforening var raskt ute og tok avstand fra vedtaket. Jeg tror at det er få leger som ønsker å komme i en situasjon hvor de aktivt må avslutte livet til en pasient.

Det er heller ikke i samsvar med Etiske regler for leger (§5): ”Legen må ved livets avslutning vise respekt for pasientens selvbestemmelsesrett. Aktiv dødshjelp, dvs. tiltak som har til hensikt å fremskynde en pasients død, må ikke anvendes. En lege må ikke hjelpe pasienten til selvmord. Å avslutte eller ikke sette i gang hensiktsløs behandling, er ikke å regne som aktiv dødshjelp.”

Det er en viktig presisering at det å avstå fra livsforlengende behandling eller å avslutte denne, ikke er aktiv dødshjelp.

Vi har i dag muligheter til å gi effektiv smertelindring og hjelpe til mot andre plagsomme symptomer. Kanskje bør heller fokus være på hvordan vi kan gi god omsorg og behandling til de som man nå ønsker å gi tilbud om aktiv dødshjelp?

Vi vil i tiden som kommer oppleve en stadig eldre befolkning med økende hjelpebehov. Samtidig går antallet yrkesaktive ned. De som trenger mye hjelp i livets sluttfase vil kunne oppleve at de er en belastning for samfunnet. Det er ikke uvanlig at du treffer eldre eller alvorlig syke som opplever at de er en byrde for omgivelsene.

Å velge døden kan i en slik situasjon virke hensiktsmessig. Noen som i det ene øyeblikk ønsker å dø, kan i en seinere situasjon gi uttrykk for glede og ønske om å leve. Oppgaven til helsetjenesten blir å hjelpe pasientene gjennom de ulike fasene med god og effektiv behandling.

Vi har ved Det medisinske fakultet, NTNU Nordens første professor i lindrende behandling (palliativ medisin). Professor Stein Kaasa har bygd opp et av verdens fremste forskningsmiljøer innen området. Målsettingen har vært å bedre livskvaliteten til pasientene gjennom bedre behandling og lindring av symptomene.

Historisk har palliativ medisin vært knyttet opp til kreftbehandling, men smerte- og symptomlindring kan være like aktuelt ved andre alvorlige lidelser.

Antallet nye krefttilfeller øker i alle europeiske land med en forventet økning på 25% fra 2005 til 2025. Til tross for at flere blir friske av moderne behandling, så vil fortsatt mange måtte leve med uhelbredelig kreftsykdom. Nesten 50% av pasientene med ny kreftsykdom dør av sykdommen og 25% innen ett år.

Kreftforeningen var viktig ved etableringen av Seksjon for lindrende behandling ved St Olavs Hospital og opprettelsen av professoratet til Stein Kaasa ved NTNU. Nå har Kreftforeningen bestemt seg for å støtte opprettelsen av et europeisk forskningssenter innen palliativ kreftforskning i Trondheim. Vi tror at dette vil bli et viktig bidrag for å bedre behandlingen av kreftpasienter globalt.

Jeg tenkte først at Fremskrittspartiets endrede standpunkt var en konsekvens av deres ideologiske basis: ”Frihet for enkeltmennesket forutsetter at den enkelte selv i større grad tar ansvaret for seg selv og sine egne handlinger. Vårt menneskesyn baserer seg på en overbevisning om at enkeltmennesket har evner til å styre seg selv og ta konsekvensene av egne valg.”

Så leste jeg bloggen til SV-statsråden Bård Vegar Solhjell som skrev om dette: ”Eg synest både tonen og innhaldet i avvisinga (av forslaget til Fremskrittspartiet) er vel overdrive…burde i det minste invitere til refleksjon”. Jeg håper at refleksjonen vil bidra til en ideologisk diskusjon.

Det er nok mer støtte og sympati for forslaget til Fremskrittspartiet i mange ulike politiske partier, enn det som kom fram i diskusjonen etter landsmøtet til Fremskrittspartiet. Det er viktig at vi som er en del av helsetjenesten problematiserer standpunktet for aktiv dødshjelp. Håpet må være at forskningen kan være med å bidra til at pasientene får bedre livskvalitet ved uhelbredelig sykdom.